Lyse øyeblikk


Lovbundet frihet

Jeg jobber med Grunnloven for tiden. Den grunnloven, den grunnloven …
I min egen skoletid forbigikk jeg den i stillhet. Litt søttende mai, litt Wergeland, litt Eidsvoll, riksforsamling, Falsen, Anker, Wedel … dett var dett.

Nå skal elevene mine til pers, tre ukers tema i anledning Grunnlovsjubiléet, premiekonkurranse i samarbeid med ambassaden og det hele. For å kunne presentere 1814 på en begripelig måte  for islandske skolebarn uten å gå altfor langt fra sannheten, må man ha god oversikt. Jo enklere man skal uttrykke en sak, jo mer inngående kunnskaper må man ha om den. Sånn er det.

Jo mer jeg leser, jo mer begeistret blir jeg. For en dramatikk! For et år! For noen mennesker. For et handlingsforløp. For en sammenhengende rekke hendelser som kom Norge til gode. For en griseflaks!

Bortsett fra for alle dem som led, da naturligvis. Sult og nød, konkurs og arbeidsløshet under Napoleonskrigene. Og kamper på liv og død mot den overlegne svenske armé. De sloss for Grunnloven, og vant. Selv om de tapte slaget.

standard_wedeljarlsberghermanGrunnloven av 17.mai 1814 er den nest eldste i verden. Og en av de mest liberale i sin tid. Nå er den 200 år gammel og still going strong – med litt ansiktsløfting underveis riktignok. Det skulle da også bare mangle.

Jeg elsker den norske grunnloven – det må jeg vedkjenne meg.

Jeg sier som Wedel Jarlsberg: den har lært meg å akte de menneskelige rettigheter og elske den lovbundne frihet.

Den lovbundne frihet! Kan de sies bedre? Høres ut som et paradoks; bunden  frihet, men det er den beste frihet. Den som er bundet i loven.

Bra jobba, kara!


Kraftasaga – horft um öxl

Kraftlyftingasamband Íslands er að verða 4 ára.

Fjögur ár er stuttur tími en um leið langur tími. Það fer eftir hvernig á það er litið. Við hvað er miðað.
Ég á fjögurra ára gamla dótturdóttur. Hún minnir í mörgu á KRAFT. Hún hefur tekið stórstígum framförum á fjórum árum. Full af orku með framtíðina fyrir sér. Rétt að byrja að átta sig á eigin styrk og möguleikum. Það er að byrja að renna upp fyrir henni að til eru leikreglur sem hún þarf að fylgja, skyldur sem hún þarf að bera. Rétt að uppgötva að til eru takmarkanir og vonbrigði líka, og ekki alltaf bara gaman.

Ég álpaðist inn í kraftlyftingaheiminn 2004, þegar hið svonefnda „Gamla KRAFT“ var enn við lýði.
Þar mætti ég á minn fyrsta aðalfund 2008 og varð svo fræg að ná að greiða atkvæði með því að leggja all undir til að verða hluti af ÍSÍ. Mín fyrsta handaupprétting í KRAFT var til að samþykkja að leggja niður „gamla“ KRAFT og verða nefnd innan ÍSÍ.
Við þennan gjörning stóðu margir gamlir félagar upp og gengu út.
Eftir varð öflugur og samhentur hópur sem lagðist á árarnar af fullum þunga – og, eins og oft er með slíka menn, án þess að berast á.
Á mettíma var öllum skilyrðum uppfyllt og ÍSÍ stóð við gefna yfirlýsingu og stofnaði Kraftlyftingasamband Íslands 15.apríl 2010.
Aftur var ég viðstödd og menn sýndu mér það traust að kjósa mig í fyrstu stjórn. Pælið í því.
Gerðu svo vel – taktu á þig þessa ábyrgð – byggðu upp eitt stykki sérsamband!
Hjúkk! Hvernig fer maður að því?? Continue reading


Brownies

200 gr. kokesjokolade
225 gr. smør
3 egg
225 sukker
80 gr. mel
1 tsk. bakepulver
100 gr. grovhakkete nøtter.
200 gr. grovhakket melkesjokolade

Smelt smøret og hakket kokesjokolade over veldig svak varme. Rør til blandingen er helt jevn og smeltet. Pisk egg og sukker lett og luftig. Rør sjokoladeblandingen uti og bland godt. Bland tørrstoffene sammen og rør forsiktig ut i røren.
Hell i smurt form (20x30cm eller rund med diameter 25cm) og bak nederst i ovnen på 180°C i ca 30 minutter. Det skal dannes en skorpe på kaken, men den skal være myk og fuktig inni. Avkjøles og skjæres i passe biter. Serveres som den er, eller med is, krem eller bærsaus.


Bønn er ikke for amatører ..

Spiller det noen rolle hvordan vi ber? Er ikke hele greia med Gud at han elsker oss  som vi er – uansett? Eller sitter han ved kateteret med rødpennen, som en annen skolemester?

Nei da, han gjør ikke det. Merete Thomassen og Sylfest Lomheim, forfatterne av «Når dere ber», presiserer riktignok at vi bør utvide metaforbruken når vi taler om Gud, det er tross alt den eneste måten å snakke om Gud på, men «skolemester» er ikke blant ordene de foreslår.
Men, som Lomheim slår etter­trykkelig fast: «Å be – offentleg – i kyrkja, eller andre stader, er ikkje for amatørar. Så ærlege må me vera.»
Hva kreves så av en «profesjonell» bønn? Vel, det var nettopp det. Continue reading


Jobben min …

Jeg har sagt opp jobben min.
Jeg må nesten gjenta det: jeg har sagt opp jobben min. Min 100% stilling som undervisningskonsulent for norskfaget i islandsk grunnskole.

Jeg har hatt den siden 1995 og på den tiden har jeg undervist i Árbæjarskóli, Hólabrekkuskóli, Foldaskóli, Grandaskóli, Hagaskóli, Hlíðaskóli, Langholtsskóli, Laugalækjarskóli, Laugarnesskóli og Seljaskóli,

Stillingen som “kennsluráðgjafi í norsku” var jeg den første som bekledde, den ble dannet da kommunene overtok ansvaret for grunnskolen i 1996. Da påtok Reykjavik kommune seg å administrere norsk- og svenskfaget på nasjonal basis, og ansatte meg og Ingegerd til å gjøre jobben. Vi brettet opp ermene og tok fatt, og fortsatte i flere år å etterlyse en stillingsbeskrivelse.
Det gikk til slutt opp for oss at det ville vi aldri komme til å få. Det var jo litt både-og. Det betydde at ALT som hadde med norsk- og svenskfaget å gjøre kunne sies å være vårt bord, vi hadde ingenting å vise til hvis vi ville vike oss unna. Det betydde også at vi hadde veldig frie hender med å forme vår egen arbeidsdag og styre prioriteringene etter eget hode. Continue reading


To-read-list

Listen er blitt litt kortere.
Jeg får satse på påskeferien ..

Bildøen, Brit: Adam Hiorths veg
Enger, Cecilie: Mors gaver
Flatland, Helga: Det finnes ingen helhet
Hjort, Vigdis: Leve posthornet
Lillegraven; Ruth:Urd
Svendsen, Lars Fr. H.: Kjedsomhetens filosofi
Uri, Helene: Rydde ut