Lyse øyeblikk


Lovbundet frihet

Jeg jobber med Grunnloven for tiden. Den grunnloven, den grunnloven …
I min egen skoletid forbigikk jeg den i stillhet. Litt søttende mai, litt Wergeland, litt Eidsvoll, riksforsamling, Falsen, Anker, Wedel … dett var dett.

Nå skal elevene mine til pers, tre ukers tema i anledning Grunnlovsjubiléet, premiekonkurranse i samarbeid med ambassaden og det hele. For å kunne presentere 1814 på en begripelig måte  for islandske skolebarn uten å gå altfor langt fra sannheten, må man ha god oversikt. Jo enklere man skal uttrykke en sak, jo mer inngående kunnskaper må man ha om den. Sånn er det.

Jo mer jeg leser, jo mer begeistret blir jeg. For en dramatikk! For et år! For noen mennesker. For et handlingsforløp. For en sammenhengende rekke hendelser som kom Norge til gode. For en griseflaks!

Bortsett fra for alle dem som led, da naturligvis. Sult og nød, konkurs og arbeidsløshet under Napoleonskrigene. Og kamper på liv og død mot den overlegne svenske armé. De sloss for Grunnloven, og vant. Selv om de tapte slaget.

standard_wedeljarlsberghermanGrunnloven av 17.mai 1814 er den nest eldste i verden. Og en av de mest liberale i sin tid. Nå er den 200 år gammel og still going strong – med litt ansiktsløfting underveis riktignok. Det skulle da også bare mangle.

Jeg elsker den norske grunnloven – det må jeg vedkjenne meg.

Jeg sier som Wedel Jarlsberg: den har lært meg å akte de menneskelige rettigheter og elske den lovbundne frihet.

Den lovbundne frihet! Kan de sies bedre? Høres ut som et paradoks; bunden  frihet, men det er den beste frihet. Den som er bundet i loven.

Bra jobba, kara!


Litt av et budskap

I dag er det Marias budskapsdag. Du skal føde en sønn osv…

Det er ofte et godt budskap å få, for mange noe de har ventet på i årevis. Noen ganger kommer budskapet ubeleleilig, kanskje litt dårlig timing, men ok … Og av og til er et slikt budskap rene katastrofen.
Det må det vel ha vært for Maria, skulle jeg tro.
En ugift ung kvinne på den tiden gravid?
Hadde det vært i dagens Norge hadde hun kanskje overveid abort. Det er nemlig en mulig måte å kvitte seg med barn en ikke vil ha.

Det fører meg over til den pågående debatten i Norges land om legers reservasjonsrett.
Det blir aldri ro og fred rundt abortloven, verken ordlyd eller praksis. Og grunnen til det er at saken har et grunnleggende moralsk dilemma som man ikke kan argumentere seg vekk fra. At abort er å ta liv er et faktum som ikke lar seg sope under teppet. Det vil alltid være noen som får øye på det. Og du trenger ikke være en mannlig, kristen kvinneundertrykker for å få øye på det. Sannheten lar seg ikke undertrykke i lengden.

Så da har vi det gående med debatt om leger skal ha lov til å reservere seg mot å anbefale og medvirke til abort.
Og for Guds skyld, hold Gud ute av den debatten. Det er vanskelig å ta til orde for hva han mener om de ulike lover og regler og sedvaner som menneskene setter seg. Om han er mot eller for abort, reservasjonsrett, kvinnelige prester, homofile ekteskap, sprøyterom i sentrum eller hva det nå måtte være …. ikke gå dit! Lovforslaget har ikke vært sendt til himmels til høring, så himmelsk innblanding kan bare avspore debatten og gjøre den enda mer usaklig.

Det er helt sikkert mange kristne som er for reservasjonsrett. Er de for reservasjonsrett fordi de er kristne? Eller er de kristne fordi de i utgangspunktet er opptatt av moralske, grunnleggende spørsmål om liv og død? Hva vet jeg …

Men jeg synes vi skal holde Gud utenfor og høre på vår egen samvittighet i denne saken.

Og det er nettopp sakens kjerne. Skal folk ha lov til å lytte til sin egen samvittighet?

Å begrense menneskers mulighet til å følge sin egen overbevisning i møtet med grunnleggende spørsmål, å kneble dem som våger å stille spørsmålstegn ved vanlig praksis og gjeldende verdier, er farlig, tror jeg.

For meg kan dette best sammenlignes med retten til å nekte militærtjeneste. Du kan ikke tvinge en person inn i en jobb der han vil komme til å måtte ta liv. Det må være frivillig.

Det er en menneskerett å bestemme over egen kropp. Det tror jeg.

At det er en menneskerett å få ta livet av et ufødt menneske, har jeg vanskelig for å svelge.
At det er en menneskerett å kreve at andre gjør det for en, uten å ta hensyn til om vedkommende har problemer med det eller ikke, kan jeg ikke gå med på.

For jeg kan ikke gå med på at det er som et hvilket som helst annet kirurgisk inngrep – fjerning av vorter eller føflekker. Og der står kniven i kua, som de sier her på Islands. Der ligger hunden begravet.

Å trekke argumentasjonen dithen at de som støtter reservasjonsretten er misogyne motstandere av kvinners rettigheter (les: menneskerettighetene), mot likestilling er latterlig.
Som å si at alle som våger å stille spørsmål ved asylpolitikken er rasister.

Det kommer aldri til å råde fordragelighet rundt abortlovgivingen. Den har dype moralske implikasjoner som ikke lar seg ignorere.


Kraftasaga – horft um öxl

Kraftlyftingasamband Íslands er að verða 4 ára.

Fjögur ár er stuttur tími en um leið langur tími. Það fer eftir hvernig á það er litið. Við hvað er miðað.
Ég á fjögurra ára gamla dótturdóttur. Hún minnir í mörgu á KRAFT. Hún hefur tekið stórstígum framförum á fjórum árum. Full af orku með framtíðina fyrir sér. Rétt að byrja að átta sig á eigin styrk og möguleikum. Það er að byrja að renna upp fyrir henni að til eru leikreglur sem hún þarf að fylgja, skyldur sem hún þarf að bera. Rétt að uppgötva að til eru takmarkanir og vonbrigði líka, og ekki alltaf bara gaman.

Ég álpaðist inn í kraftlyftingaheiminn 2004, þegar hið svonefnda „Gamla KRAFT“ var enn við lýði.
Þar mætti ég á minn fyrsta aðalfund 2008 og varð svo fræg að ná að greiða atkvæði með því að leggja all undir til að verða hluti af ÍSÍ. Mín fyrsta handaupprétting í KRAFT var til að samþykkja að leggja niður „gamla“ KRAFT og verða nefnd innan ÍSÍ.
Við þennan gjörning stóðu margir gamlir félagar upp og gengu út.
Eftir varð öflugur og samhentur hópur sem lagðist á árarnar af fullum þunga – og, eins og oft er með slíka menn, án þess að berast á.
Á mettíma var öllum skilyrðum uppfyllt og ÍSÍ stóð við gefna yfirlýsingu og stofnaði Kraftlyftingasamband Íslands 15.apríl 2010.
Aftur var ég viðstödd og menn sýndu mér það traust að kjósa mig í fyrstu stjórn. Pælið í því.
Gerðu svo vel – taktu á þig þessa ábyrgð – byggðu upp eitt stykki sérsamband!
Hjúkk! Hvernig fer maður að því?? Continue reading


Brownies

200 gr. kokesjokolade
225 gr. smør
3 egg
225 sukker
80 gr. mel
1 tsk. bakepulver
100 gr. grovhakkete nøtter.
200 gr. grovhakket melkesjokolade

Smelt smøret og hakket kokesjokolade over veldig svak varme. Rør til blandingen er helt jevn og smeltet. Pisk egg og sukker lett og luftig. Rør sjokoladeblandingen uti og bland godt. Bland tørrstoffene sammen og rør forsiktig ut i røren.
Hell i smurt form (20x30cm eller rund med diameter 25cm) og bak nederst i ovnen på 180°C i ca 30 minutter. Det skal dannes en skorpe på kaken, men den skal være myk og fuktig inni. Avkjøles og skjæres i passe biter. Serveres som den er, eller med is, krem eller bærsaus.


Bønn er ikke for amatører ..

Spiller det noen rolle hvordan vi ber? Er ikke hele greia med Gud at han elsker oss  som vi er – uansett? Eller sitter han ved kateteret med rødpennen, som en annen skolemester?

Nei da, han gjør ikke det. Merete Thomassen og Sylfest Lomheim, forfatterne av «Når dere ber», presiserer riktignok at vi bør utvide metaforbruken når vi taler om Gud, det er tross alt den eneste måten å snakke om Gud på, men «skolemester» er ikke blant ordene de foreslår.
Men, som Lomheim slår etter­trykkelig fast: «Å be – offentleg – i kyrkja, eller andre stader, er ikkje for amatørar. Så ærlege må me vera.»
Hva kreves så av en «profesjonell» bønn? Vel, det var nettopp det. Continue reading


Jobben min …

Jeg har sagt opp jobben min.
Jeg må nesten gjenta det: jeg har sagt opp jobben min. Min 100% stilling som undervisningskonsulent for norskfaget i islandsk grunnskole.

Jeg har hatt den siden 1995 og på den tiden har jeg undervist i Árbæjarskóli, Hólabrekkuskóli, Foldaskóli, Grandaskóli, Hagaskóli, Hlíðaskóli, Langholtsskóli, Laugalækjarskóli, Laugarnesskóli og Seljaskóli,

Stillingen som “kennsluráðgjafi í norsku” var jeg den første som bekledde, den ble dannet da kommunene overtok ansvaret for grunnskolen i 1996. Da påtok Reykjavik kommune seg å administrere norsk- og svenskfaget på nasjonal basis, og ansatte meg og Ingegerd til å gjøre jobben. Vi brettet opp ermene og tok fatt, og fortsatte i flere år å etterlyse en stillingsbeskrivelse.
Det gikk til slutt opp for oss at det ville vi aldri komme til å få. Det var jo litt både-og. Det betydde at ALT som hadde med norsk- og svenskfaget å gjøre kunne sies å være vårt bord, vi hadde ingenting å vise til hvis vi ville vike oss unna. Det betydde også at vi hadde veldig frie hender med å forme vår egen arbeidsdag og styre prioriteringene etter eget hode. Continue reading


To-read-list

Listen er blitt litt kortere.
Jeg får satse på påskeferien ..

Bildøen, Brit: Adam Hiorths veg
Enger, Cecilie: Mors gaver
Flatland, Helga: Det finnes ingen helhet
Hjort, Vigdis: Leve posthornet
Lillegraven; Ruth:Urd
Svendsen, Lars Fr. H.: Kjedsomhetens filosofi
Uri, Helene: Rydde ut