Lyse øyeblikk


John Williams: Stoner

downloadStoner ble valgt til årets bok 2013 av Waterstones – 48 år etter at den først kom ut i 1965!
Etter at jeg hadde klødd meg litt i hodet og lurt på om John Williams ikke var gitarist/komponist og på hva jeg skulle legge i den tvetydige tittelen Stoner, gikk jeg i gang med den som lydbok.
Rett inn på min topp-20 liste.

Romanen kom først ut i USA  og fikk brukbar kritikk i sin tid, men ble aldri noe bestseller og forsvant raskt ut i perieferien uten etterdønninger.
2013  får den sin renessanse; menige lesere i Europa finner den igjen, spør etter den på biblioteker og i bokhandlere, låner den av hverandre, helt uten påtrykk av salgskampanjer, forlagsreklame, bokklubber, bokbad og sosiale media. Plutselig må den trykkes opp igjen i store opplag og 50 år forsinket får romanen omsider fortjent oppmerksomhet i sitt hjemland: The greatest american novel you have never heard of. The must-read novel of 2013 – for å sitere de store avisene.

Julian Barnes skriver i The Guardian: It is good, and it has considerable substance, and gravity, and continuation in the mind afterwards. And it is a true “reader’s novel”, in the sense that its narrative reinforces the very value of reading and study. Many will be reminded of their own lectoral epiphanies, of those moments when the magic of literature first made some kind of distant sense, first suggested that this might be the best way of understanding life. And readers are also aware that this sacred inner space, in which reading and ruminating and being oneself happen, is increasingly threatened by what Stoner refers to as “the world” – which is nowadays full of hectic interference with, and constant surveillance of, the individual. Perhaps something of this anxiety lies behind the renaissance of the novel.

Han har rett i at boken stiller samfunnet med dets forventninger, verdier og krav opp mot enkeltmenneskets individuelle opplevelse av seg selv og sin egenverdi. Den er skreddersydd for folk i min alder. For folk som ser tilbake og gjør opp status, som holder sine bragder og oppnådde mål opp mot det som verden ansér som suksess.
Ble det noe av meg? Er vi mislykkete, alle vi som ikke ble noe stort? Som aldri kom i avisen, verken på godt eller vondt? Vi som har spilt mulighetene, gått glipp av opplevelsene, ikke fulgt drømmene .. 

Mange i vår alder er desillusjonerte, sa Eli til meg i en fin samtale vi hadde i fjor. –  Jeg er ikke desillusjonert!  sa jeg. – Da er du heldig, sa Eli.

Ved første blikk kan Stoner virke som en mislykket og tragisk, nærmest patetisk person. Noen kritikere mener at det kan være grunnen til at han ikke slo igjennom i USA. Amerikanerne liker ikke tapere. De liker ikke triste slutter. Man skal leve den amerikanske drømmen, eller gå ned med flagget til tops.

I mitt regnskap er Stoner ingen taper. Der andre ser resignasjon og pessimisme, ser jeg en ukuelig og modig holdning til virkeligheten. Stoner har levd sitt liv, og tar oppgjør med det uten å skylde på noen andre. Han ser sine svakheter og unnlatenheter modig i øynene og tilgir seg selv for ikke å ha vært fullkommen. Han dør under overskriften “det er fullbrakt”.
Istedenfor å stille spørsmålet: Er dette alt? Er det ikke noe mer? spør han seg: What did you expect?

The New Yorker sier: The refrain of Stoner’s deathbed scene—“What did you expect?”—modulates in tone over the course of its pages from bitter disillusionment to resignation to transcendent serenity. At first, Stoner sees his own life as the world has judged it, with unforgiving clarity: “He had dreamed of a kind of integrity, of a kind of purity that was entire; he had found compromise and the assaulting diversion of triviality. He had conceived wisdom, and at the end of the long years he had found ignorance.” But after what’s either a figment of delirium or a glimpse of grace—three laughing young couples trespassing across his lawn like ghosts, echoing the trio of friends with whom he went through school—he sees this estimation as “mean, unworthy of what his life had been.” In his last moments Stoner takes his own book—a musty treatise on the influence of Latin poetry on the Medieval lyric—from the bedside table, and as he touches its pages he feels “the old excitement that was like terror.”


Fødsel

Gro Harlem Brundtland var på Skavlan her om dagen. Det er en klok og verdensvant kvinne som vet mer enn de fleste. Om det meste.

I beste sendetid kom hun i skade for å fortelle om en av sine fire barnefødsler. Hun kom så vidt inn på hvordan det føltes å kjenne et annet menneskes hode, skuldre og kropp gli ut gjennom fødselskanalen – som det visst heter.
Det ble for sterk kost for publikum, og reaksjonene på sosiale medier lot ikke vente på seg.
Guri Borch tok det opp i sin ytring på nrk.no

Jeg kan ikke bli mer enig! Er det mulig at en fødsel fortsatt er så tabu at det ikke går an å snakke om den offentlig i 2013? Er det mulig?

Gro er mor til fire, lege og tidligere sjef for verdens helseorganisasjon. Vis meg en som har mer fasettert og inngående kjennskap til barnefødsler verden over, medisinske, sosiologiske, økonomiske, kulturelle og politiske sider ved saken.
Fortell mer, Gro! roper jeg. Lag et helt program der Gro får fortelle.

Jeg har også født fire barn. Uten problemer, heldigvis. Min kropp viste seg å være skapt for oppgaven. Jeg glemmer aldri hvor umåtelig forbløffet jeg ble da jeg gikk inn i min første fødsel og oppdaget at kroppen tok kontrollen. At den visste hvordan det skulle gjøres. At muskler og nerver og reflekser som jeg ikke ante at jeg hadde, plutselig ble aktiverte og viste seg å fungere perfekt. Jeg var først og fremst forbløffet. Og uendelig imponert over naturens orden.

Det var en skjellsettende opplevelse for meg som kvinne. Den gav meg et nytt perspektiv på meg selv og min rolle i den store sammenhengen. Jeg ble både stolt og ydmyk på samme tid. Opplevelsen rørte ved meg på det eksistensielle plan, og jeg ble kjempeglad for at jeg ikke var født mann……

Etterpå ble det mye barselprat, både med andre kvinner og menn. Samtalene dreide seg  om logistikk;  Hvor lenge varte véene? Når fikk du pressrier? Hvor stort var barnet? Fikk du bedøvelse? Hvor mange sting måtte du sy? Hvordan går det med ammingen? Bla,bla, bla ..
Jeg fikk ikke spørsmålet som idrettsmenn pleier å få etter sine kraftanstrengelser: Hvordan føltes det?
Det var ikke en eneste kvinne som så meg i øynene og hvisket: “Opplevde du det? Opplevde du underet?” Ikke én.

Jeg trodde det var jeg som var løyen, men så hadde jeg en åpenbaring:  Jeg satt i min stue med radioen på og ammet mitt første barn. Programmet var Opplesing fra dagens bok. Og dagens bok var Gjennom ordene av Marie Cardinal. Og i kapittelet som ble lest forteller hun om en fødsel. Hun setter ord på den kroppslige opplevelsen. Akkurat de ordene jeg selv ville ha brukt om jeg hadde evnet. Jeg kunne ikke ha uttrykt det bedre.

Da tenkte jeg at “hvis jeg har det sånn, og hun har det sånn, da er jeg sikker på at de fleste kvinner har det sånn.”

Nå ser jeg at Brit Helene Lyngstad har tatt doktorgraden på boken, på hvordan den setter ord på kroppen erfaringer. Det er nettopp det den gjør.
Damer, les Les Mots pour le dire!


Haruki Murakami: 1Q84

1Q84Denne boken kom opprinnelig ut i tre bind 2009 – 900 sider, 400 000 ord. Første utgave ble utsolgt på dagen. I løpet av den første måneden solgte den en million eksemplarer. Ergo er det meg det er noe i vegen med.
Jeg får ikke til Murakami. Ikke på vilkår! Til tross for utallige forsøk. Han er jo Nobel-kandidat av første klasse og omtales som en kultforfatter av dem som har greie på det.
Jeg melder pass.

Jeg går med på at han er en ordkunstner par excellence. Jeg kan åpne bøkene hans i blinde og lese et par sider og nyte øyeblikket, men å prøve å få tak i sammenhengen og forstå hvor han vil hen? Glem det. Det er ingen framdrift i det. Jeg mister tålmodigheten.

Jeg gir opp!
Hermed opphører mine forsøk på å begripe Murakami. Til han eventuelt får Nobelprisen. Da må jeg vel til pers igjen ..


John Grisham: Sycamore Row

SycamoreRow1At det går an å skrive så spennende og engasjerende om en rettssak.Eller rettere sagt; at det går an å presse en så spennende og engasjerende historie inn i formatet “rettsforhandlinger”.

Gjennom juristenes funderinger og diskusjoner og vitnenes mer eller mindre pålitelige forklaringer trer historien fram. Den har røtter langt tilbake i fortiden og gir et slående bilde av den sosiale virkeligheten i grisgrendte strøk i Sørstatene i forrige århundre.

Seth Hubbard, en steinrik einstøing med uhelbredelig kreft, henger seg i et lønnetre og etterlater seg utførlige instruksjoner om praktiske detaljer rundt gravferd o.a. Han etterlater seg også et helt nytt, håndskrevet testamente der han forbigår etterkommerne sine og etterlater en kjempeformue til sin husholderske. En svart, middelaldrende kvinne som har jobbet for han i tre år.
Sånt blir det oppstyr av. Slektningene prøver selvfølgelig å få omstøtt testamentet, og i den påfølgende rettsaken kommer slike familiehemmeligheter for dagen at de får anledning til å angre på det.

I beste Hollywood-stil blir det happy ending.


Faye Kellerman: Hangman

51k8DtzB0jL._SL500_AA300_PIaudible,BottomRight,13,73_AA300_En Peter Decker/Rina Lazarus krimroman. Om politietterforsker Peter Decker som oppklarer to mord i L.A.

Hva tenkte jeg på?! Ikke verdt pengene og ikke verdt å bruke tid på.
Første og siste gang jeg hører på Kellerman.

Selve opplesingen var forresten god.
Mitchell Greenberg, bruk talentet ditt på bedre vis.


Lars Amund Vaage: Syngja

Innbundet_fullbokFor en fantastisk bok. Så usigelig sår. Sárara en tárum taki, som islendingene sier. For sårt for tårer.
Det som er uutholdelig sårt kan bli usigelig vakkert når det er uttrykt med slik ømhet.
En far forteller om hvordan det er å være far til en datter med autisme. Om hvordan det er å leve i et parforhold rundt et funksjonshemmet barn. Om hvordan det er å forholde seg til ekspertene og helsevesenet, avlastningsopphold og utredninger. Og virkeligheten.

Vaage er fra Kvinnherad og skriver saftig nynorsk.
Hverdagsskildringene hans er tatt på kornet. Hovedpersonen er forfatter som kjører buss for å få endene til å møtes. Boken er full av filosofi fra bussførersetet.
Er ikkje bussen eit av dei simplaste transportmidla? Tung og klønete humpar han gjennom landskapa. … Bussen er eit esel, ein proletar blant køyretøya. Hadde Jesus kome inn i Jerusalem i dag, ville han ha tatt bussen. Bussen manglar glamour og venleik. Det finst ikkje lekre sportsbussar eller bussar folk kan smykka seg med. …

Og som passasjer i Askøy-Bergen i en årrekke kjenner jeg meg litt igjen: Då me kom til Utne, stoppa eg og gjekk ut. Det sat nokre få andre i bussen, men eg brydde meg ikkje om dei. Det var for så vidt heilt i tråd med beste HSD-tradisjon. Passasjerane må ikkje tru at dei er noko. Er ein for grei med dei, kan dei fort få idear. Ideane kan breia seg og gjera livet surt for alle sjåførar. Det gjeld å vera solidarisk, bussjåførane må stå saman. Passasjerane har berre godt av å sitja og godgjera seg litt. Eg gjekk inn på Utne Hotel, og kjende at ho følgde etter meg…


Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie

downloadDenne boken vant Nordisk råds litteraturpris i 2012 og kritikerprisen i 2011.
Ikke verst.
Den gjør inntrykk. Unektelig.
Den handler om stillhet, taushet mellom mennesker. Alt vi ikke sier til hverandre.

Språket og fortellerstilen er uvanlig lavmælt. Litt masete – det er en kvinne som forteller…
Det vi leser er tankene til jeg-personen, en aldrende kvinne med tre voksne døtre, svigersønner og barnebarn. Og ektemann som har fått demens.
En kvinne som har sine hemmeligheter fra fortiden som hun har hold skjult fra sine barn og til dels fra sin mann. Han har også en fortid som han tier over.
Fortielsen skaper avstand i familien, og avstand mellom menneskenens indre og ytre verden. Døtrene behandler sine aldrende foreldre med overbærende utålmodighet uten å ane hvem de egentlig er. Og hovedpersonen mister mer og mer av seg selv etterhvert som hun mister kontakten med han hun er glad i.

Etterhvert oppdager de at fortiden ikke bare dukker opp igjen, den har hele tiden vært der.
Sånn er faktisk virkeligheten, og i den forstand tegner boken et veldig riktig bilde av virkeligheten. Det er kanskje bokens sterkeste side – den snakker sant.


(hashtag) Prosit2014

2014 starter med en #
Det er vel et tegn i tiden.
2013 kom og gikk. Det er blitt fortid med sine brukte og ubrukte muligheter.

2014 starter på den best tenkelige måte; med stille vintervær ute, stille dagen-derpå-stemning inne og Wiener Philharmoniker med Daniel Barenboim på TV.
Jeg elsker nyttårskonserten. Jeg elsker å våkne opp til en sånn morgen én gang i året. Å tulle meg inn i pledd og morgenkåpe og varme sokker med nytrukket kaffe og det siste ostekakestykket fra i går, og ta plass for å nyte menneskerasens forgangne finkultur på sitt ypperste.
Den festlige musikken, det opplagte orkesteret, den engasjerte dirigenten, det festkledde publikum, de eventyrlige slottsalene, de sprudlende danserne, de fantasifulle kostymene, den stilsikre koreografien, de utsøkte blomsterdekorasjonene, den velinformerte kommentatoren,..

What is there not to love?

At musikken er intetsigende og programmet forutsigbart? At publikum er overflatisk og snobbete og dirigenten pinlig nedlatende? At orkesteret spiller på autopilot? At hele programmet forherliger en overklassekultur som gikk ut på dato for hundre år siden og fortjener å kalles kitsch?

Si hva du vil. Jeg åpner opp for philharmonikerne og tar til meg med god appetitt. Verdens elendighet får vente på oppmerksomhet til litt utpå dagen.

… og så er det over til Arne Scheie for siste gang.

Er det bare jeg som har problemer med den øst-tyske-rikske hoppuka?
Jeg får alltid krøll på tungen på første nyttårsdag!