Kristín Eiríksdóttir: Hvítfeld

Hvitfeld-175x267Jeg har blitt med i en lesering på jobben.
15 (kvinnelige) lærere som treffes for å diskutere litteratur.
Alle med lik utdanning, lik innfallsvinkel, like interesser.
Altfor like, egentlig, til at det kan bli noe særlig fres over det.
Ulike livserfaringer og aldre riktignok, men likevel…

Alle positive og velvillige. Og hyggelige. Stemningen er god.

Jeg ble med først og fremst for å få et puff til å lese mer islandsk litteratur.
Jeg skjemmes over min svake innsats på det området i årenes løp.
Jeg har holdt meg til Laxnes og de gamle sagaene. Som Oscar Wilde har jeg enkel smak – jeg nøyer meg med det beste.

Første bok på programmet var Hvítfeld av Kristín Eiríksdóttir. Et familiedrama der den yngste datterens død og begravelse kaller hele gjengen sammen til ufrivillig samvær. Hovedpersonen, Jenna Hvítfeld, kommer hele vegen fra USA og historien utvikler seg sett gjennom hennes øyne. Det viser seg selvfølgelig at det raser skjeletter ut av alle skap og det meste som folk sier er løgn og bedrag.
Å lese boken er som å rekke opp et strikketøy – du griper fatt i en ende og så følger resten på helt til det ikke er så mye som en vrangbord tilbake.  Familien byr på det meste som moderne familier har å by på: voldtekt, insest, rusmisbruk, vold, utroskap, sinnsykdom, prostitusjon, underslag … you name it.

Boken var godt skrevet. Språket var levende og uaffektert uten å være spesielt nyskapende. Hverdagslig godt. Og det er noe av det vanskeligste å få til.
Komposisjonen var anstrengende. Hopping fram og tilbake i tid, innskutte drømmer og diffuse minner.  Det irriterer en voksen (og lat) leser som meg at forfattere ikke kan holde seg til saken! Linjære fortellinger er tingen .. men det er vel antakelig meg det er noe i vegen med.

Det var en velformulert, velkomponert roman om en koko familie. Jeg ble ikke kjempeengasjert.
Mitt bidrag til diskusjonen var at jeg ikke kan begripe hvorfor islendingene er så opphengte i drømmer og andre budskap fra det hinsidige. De andre hadde ikke lagt merke til drømmene og gjorde ingen forskjell på drøm og virkelighet. Typisk islandsk.
Jeg har nok en gang manifestert meg som utlending. Mine gode kolleger morer seg nå med å dele sine nattedrømmer med meg hver morgen. Uoppfordret.

%d bloggers like this: