Lyse øyeblikk


Min egen M.O.

Det er ikke så lett å være menneske.
Det er så mange valg som må tas. Så mange mennesker å forholde seg til. Så mange situasjoner å finne ut av.

Det er ikke så vanskelig heller.
Jeg har laget min egen M.O. som jeg prøver å bruke når jeg står overfor valg jeg skal ta, mennesker jeg skal forholde meg til og situasjoner jeg skal finne ut av. Den fungerer ofte bra. Continue reading


Ljose augeblink

Eg strevar med nynorsken.

Eit språk eg elskar å lese, men ikkje rår med sjølv. Når eg attpåtil er bergensar, ligg eg tynt an. Er det ein eller ei pute? Ein eller eit kompass? Eller kanskje ei? Ei kompass – kompassa – kompasser – kompassene? Nei, det lyder fånigt, som den svenske kollegaen min seier.

Eg hugsar parolane på 70-talet då bergensarane óg ville vere med på leiken og det var a-formene som gjaldt.  Utanfor Studentsenteret var det sett opp ein stor plakat med fyndordet LA PARKA LEVA!

Eit døme til åtvaring for alle bergensarar som vil prøve seg.
Eg tek åtvaringa til meg, men held fram med friskt mot. Dette skal eg klare!
Eg satsar på at øving gjer meister, det er eg van med å seie til elevane mine.
Bruk ordboka!  Les og skriv!  Kjenn grensene dine; hald deg langt vekke frå kløyvd infinitiv!!

No skulle eg hatt Eli her, allerbestevenninna mi frå realskule- og gymnastida. Vi var vane med å gå lange turar saman når vi budde oss på eksamenar. Då snakka vi om faget, og skulle vi opp i engelsk, snakka vi engelsk heile vegen. Var det tysk som stod for døra, gjekk det på tysk. Og – sjølvsagt – på nynorsk når det var sidemål vi skulle ha. Turar til Bergheim der vi snakka nynorsk heile vegen – det var tider det! Kor er Eli no når eg treng henne som mest.

Eg har planar om å vere flink og lese nynorske bloggar  kvar dag.

Den første eg fann, var denne: http://hjartesmil.com/.
Sjarmerande, ung og forelska jente oppteken av seg og sitt. Eg veit ikkje om ho følgjer læreboknormalen, men ho skriv i det minste på nynorsk.  Og litt engelsk. Det må ein vel reikne med no til dags.


Alice Munro: Dear Life

Dear-LifeAlice Munro was awarded the Nobel Prize in Literature this year.
Not for the first time, the prize is awarded to a writer I have never read. In the past years, more often than not, I have not even heard of the prize winners.
Goes to show my unsophisticated taste in literature, I guess.

Alice Munro I had at least heard of, but never gotten around to reading. In order to amend this, I bought her much acclaimed collection of short stories: Dear Life. As an audiobook. I enjoy being read to.
The collection holds 14 short stories, her preferred format, I am told.

Each of the stories is like a novel-in-miniature, most of them set in the rural towns around Lake Huron in Munro’s native Ontario. Small-town people leading small-town lives. The small-town pace reflected in her slow flowing, low keyed use of language, free of rhetorical flourishes. Running smooth and unrippled, hinting at something deep and hidden below. Not one word out of place, though, not one cliché, not one empty word. Amazing.
Continue reading


Kristín Eiríksdóttir: Hvítfeld

Hvitfeld-175x267Jeg har blitt med i en lesering på jobben.
15 (kvinnelige) lærere som treffes for å diskutere litteratur.
Alle med lik utdanning, lik innfallsvinkel, like interesser.
Altfor like, egentlig, til at det kan bli noe særlig fres over det.
Ulike livserfaringer og aldre riktignok, men likevel…

Alle positive og velvillige. Og hyggelige. Stemningen er god.

Jeg ble med først og fremst for å få et puff til å lese mer islandsk litteratur.
Jeg skjemmes over min svake innsats på det området i årenes løp.
Jeg har holdt meg til Laxnes og de gamle sagaene. Som Oscar Wilde har jeg enkel smak – jeg nøyer meg med det beste.

Continue reading


Kjøttrull med smak

Rør en grov kjøttdeig seig med salt og bland i egg, potetmel, krydder, HP saus/ BBQ saus, og ellers hva hjertet begjærer. La den ikke bli for løs.

Legg deigen flat på smørpapir, legg et annet papir over og kjevle den til et rektangel ca 1,5 cm tykt. Continue reading


Heisatur

Vi har vært på ny tur, mamma, Mari og jeg. Amsterdam denne gangen. Vi holder oss til kanaler.

Jeg ankom først. Schiphol er svær. Enda større enn den gangen ekteparet Gunnarsson måtte ty til flyplassens intercom for å finne hverandre igjen – to ganger på rad. I de gode gamle dage, før mobilenes tid.
Etter litt om og men kom jeg meg på riktig tog til Amsterdam C og krysset gater, sykkeltrasséer og trikkeskinner med livet som innsats på veg til hotel Multatuli. Oppkalt etter den velkjente (sic) nederlandske forfatteren. Takket være google.maps. streetview kjente jeg meg igjen da jeg kom til gaten. Et typisk amsterdamsk hus med ett rom i hver etasje, opp en trapp og inn en dør, rundt en sving og ned en trapp, inn en dør, to steg til venstre, ned en trapp, opp en trapp – så er du på rommet. Vi hadde bestilt et 3manns rom, og i beste Gullhår-stil prøvelå jeg alle sengene før jeg dro ut for å rekognosere.
Været var nydelig og byen full av japanere i stimformasjon og innfødte i alle regnbuens farger ute på lørdagspromenade. Souvenirsjappene var fulle av tresko, luer med hampmotiv og figuriner av elskende par i misjonærstilling. Ikke noen dristige kamasutrafinesser der i gården. Hollenderne er kanskje litt kalvinske av seg, hva vet jeg ? Continue reading