Lyse øyeblikk

Odin SK

Jeg er medlem av Odin SK i Bergen. For å være registrert i NSF må jeg ha en norsk klubb, og Odin var mest nærliggende – selv om den jo ligger litt langt fra mitt bosted i Reykjavik….
Jeg tror jeg gjorde et godt valg.
Odin SK ble stiftet 20. oktober 1992 av Robert Øren, Eirik Storebø og Øyvind Askeland. Bra jobbet, karer.
Det eneste jeg stiller spørsmål ved er: Hvem fant på at klubben skulle hete Odin??
I min bevissthet var Odin egentlig en halvblind pingle som stort sett satt i høysetet sitt og drakk mjød og hørte på nyhetene. Han hadde som kjent to ravner som fløy rundt og frittet ut folk – Hugin og Munin. Innimellom kvad han et kvad, gjerne et skrytekvad om seg selv.
Det var sønnen hans, Tor, som var den store og sterke. Det var han som bodde i Trudvang (styrkens bolig). Det var han som gikk med styrkebeltet Megingjord rundt livet. Er det ikke heller han styrkeløftere bør assosiere seg med?
Forresten, ved nærmere ettertanke, har jeg en mistanke om at Tor spiste fluesopp eller andre ulovlige stoffer for å psyke seg opp, og ble veldig hissig og oppfarende av kosttilskuddet. Så han er kanskje ikke noe godt forbilde for styrkeløftere likevel.
De fleste styrkeløftere jeg kjenner er nokså sindige og systematiske – og spiser verken flue- eller andre sopper.
Kanskje vi bør holde oss til Odin.
Nok om det.
Jeg skulle en tur til Bergen og pakket med meg treningstøy med tanke på en tur i Haukelandshallen.
Da jeg kom til Askøy, lå det fine klubbskjorter og ventet på meg merket Odin og med bilde av nevnte Hugin og Munin på brystet. Stilig. Rolf hadde vært innom med en stor konvolutt tjukk av rekorddiplomer. Jeg skjønte ingenting. Jeg hadde da ikke satt SÅ mange rekorder? Ifølge dokumentene hadde jeg satt 18 norske veteranrekorder i november 08. Stikk den!
Riktignok viste det seg at ett og samme løftet gjaldt som rekord i flere kategorier, så jeg fikk opptil 4 diplomer for ett og samme løft. Det er fort gjort, når man kan slå mange rekorder i en smekk.
Jeg hadde funnet ut at det skulle være et improvisert benkstevne i styrkerommet akkurat den fredagen, så det var jo en opplagt anledning til å stikke innom. Det var siste sjanse for et par etternølere til å kvalifisere seg til benk-NM.
Inne i styrkerommet var det flere kjente ansikter å se, og de var blide alle sammen. Hyggelig.
Bare gutter, som vanlig, til Linda kom for å trene.
Jeg hadde ikke planer om de store utskeielsene og varmet lett opp og løftet uten utstyr 60 – 65 – 70 svært så enkelt og greit.
Jeg fikk litt kjeft etterpå fordi jeg hadde vært for snill mot meg selv, og det kan være noe i det. Jeg burde ha tatt 65 – 70 – 75. Det er jeg overbevist om at jeg hadde klart. 80, som de mest optimistiske foreslo, tviler jeg på at jeg hadde klart.
Men det var kanskje litt teit å ikke forsøke en gang. Men, men, too late now.
Jeg er i alle fall i rute til islandsmesterskapet i april. Jeg håper å få anledning til å prøve meg på 90 kg. Det er målet pr. idag.

Det blir nok ikke noe benk-NM på meg i mars selv om jeg opprinnelig hadde tenkt å få det til. Jeg var jo kvalifisert, og da jeg nevnte muligheten for venninnegjengen på Askøy, ble alle fyr og flamme og begynte straks å planlegge fanklubboppmøte og heiing i amerikansk cheerleader-stil. Bare DET var jo grunn nok å stille opp, for å få se de etterhvert noe satte og ferme venninnene mine stille opp i kostymer med faner og bannere for å heie på meg. Men det ble litt trøblete med tidspunktet så det får bli en annen gang.
Jeg fikk også tid til en treningsøkt i Haukelandshallen, mandag kl. 5 er tydeligvis en bra tid. Rommet var fullt av mannfolk i alle aldre og størrelser, med og uten klær og utstyr, pustende og pesende og blå i fjeset. Jeg følte meg helt hjemme. Det var riktignok trangere om plassen enn jeg er vant til fra Laugum og Gym80. Når alle skal trene på én gang kan det fort bli det. De tar jo litt plass de der guttene – for å si det mildt. Med det gikk smertefritt og uten særlig ventetid.
Jeg fikk hjelpende hender fra Rolf og Lars da jeg trengte det mest – og fikk gjennomført en bra økt.
Nå venter jeg spent på hvordan klubbkameratene mine kommer til å gjøre det i NM på hjemmebane.
Heia Odin!

Comments are closed.