Derfor driver jeg styrkeløft

Jeg tok mine første nølende skritt inn på et treningsstudio i januar 1998. Jeg hadde fått 3 måneders trening med privattrener av mannen min til jul. Det var ikke uten grunn at han hadde funnet på den gaven. Jeg var i elendig form både fysisk og psykisk etter mange års vanrøkt. Jeg var altfor tung og slapp, hadde ikke tatt vare på meg selv i det hele tatt. Jeg var en deltidsarbeidende firebarnsmor som hadde sagt til seg selv i over 10 år: Nå må jeg se å få gjort noe med dette her! Jeg begynte å trene av samme grunn som de fleste kvinner i min alder antakelig; for å ta av og for å komme i noenlunde form.  
I begynnelsen hadde jeg nok med å løfte stangen, men etter et par måneders trening oppdaget jeg, til min forbløffelse, at jeg hadde både moro av og evne til å løfte. Kroppen svarte uvanlig bra på styrketrening, og jeg syntes det var kjempegøy! Jeg jogget og syklet og forbrente pliktoppfyllende, det var en nødvendig onde i mine øyne. Jeg ville få det unnagjort så fort som mulig så jeg kunne ta fatt på vektene. Og jeg kunne ikke fordra 3×16 reps med bittesmå vekter. Jeg ville løfte tungt. Mer i dag enn i går, og enda mer i morgen.
Det var to rader med håndvekter på stedet. En med blanke, små metallvekter på 1 – 15 kilo. Og en med store, svarte gummikledde vekter fra 12 kilo og oppover. Skillet var tydelig, jentene holdt seg til de blanke vektene, gutten holdt på med de svarte. Ganske snart begynte jeg å kaste blikket over til “guttesiden”. Det hadde nå vært artig å prøve å løfte et par sånne! Til slutt var det dags, først i benkpress med håndvekter, 12 kilo i hver hånd! Herregud så tungt! Hva var det jeg tenkte på?
Det var ikke mange jenter som holdt på med vekter på over 12 kilo, og jeg merket av folk så på meg når jeg stønnet, rød og blå i fjeset. En gang klaget jeg til treneren min og sa at jeg følte meg litt lite feminin i forhold til mega-babene i andre enden av salen. “So..?”, sa han (han var amerikaner) og tilbød seg å komme med rosa sløyfer i neste time så jeg kunne binde dem rundt stangen, if that will make you feel better. Jeg innså hvor latterlig det ville være, og har ikke bekymret meg for imagen siden.
Treneren min innså fort at jeg ikke var noen “kjære mor” type og likte ikke å bli dullet med. Han drev meg hardt og nådeløst. Jeg syntes ikke det var noe særlig å hele tiden få høre hvor flink og fantastisk jeg var, men når han sa at jeg var en stakkar og at hans sengeliggende bestemor kunne løfte dette med hendene bundet bak ryggen, ble jeg rasende og ville heller dø enn be om nåde.
Etter det første året måtte jeg innrømme at jeg var hektet på løftingen. Det gikk opp for meg i første time etter juleferien. Jeg traff en jente som pleide å trene på samme tid som jeg og vi slo av en prat. Hun spurte om jeg var kommet tilbake i samme vekt som før juleferien. Ja, sa jeg. Jeg har ikke tapt noe særlig, jeg tror jeg er kommet opp i samme tyngde som før jul. Hun så rart på meg, og da gikk det opp for meg at hun mente kroppsvekt. Hun ville vite om jeg hadde tatt av ekstrakiloene etter all julematen. Det gav vel jeg blaffen i! Jeg tenkte bare på kiloene på stangen. Jeg ville legge på så mange ekstrakilo som mulig.
Jeg trente ikke styrke spesielt på denne tiden, jeg drev allsidig kroppsøving, med mye cardio og 12-15 reps med  vektene,  alle muskelgrupper. Jeg var borti litt av hvert, fra body pump og spinning til german volume training og Grethe Waitz løpsopplegg! Jeg var i bedre form enn noen gang. Almenhelse og sunnhet er viktig; friske turer, rikelig hvile, ballansert kosthold er blitt en del av min tilværelse, 180° livsstilsendring. Men etterhvert ble det klart hvor mitt hjerte lå. Jeg måtte bare komme ut av skapet; det var styrkeløfter jeg ville bli.
Nå begynte jeg å trene for fullt. Den raske fremgangen fra de første to årene var over. Da kunne jeg legge på 5 – 10 nye kilo hver uke. Nå kostet det mer, jeg måtte svette for hvert ekstra kilo. Fy flate! Jeg trente i månedsvis for å klare 70 kilo i benken. Jeg trodde det aldri skulle gå. Men da jeg så til slutt klarte det, syntes jeg ikke det var noe å skryte av. Da var det bare 75 kilo som stod i hodet på meg. Denne innstillingen er både en velsignelse og en forbannelse. En vekt jeg har løftet én gang blir liksom bare blåbær, jeg synes jeg bør klare det i hvert eneste forsøk etter det. Det eneste som spiller noen rolle er neste vekt. På den måten har jeg alltid fokus og motivasjon framover, men jeg er aldri fornøyd.
Jeg har gjort framgang det siste året, særlig teknisk. Jeg er ikke sikker på at styrkeøkningen er så voldsom. Nå dreier det seg om å få vist frem hva jeg kan på gyldig og stabil måte. Jeg har fortsatt mye å gå på teknisk og kanskje like mye mentalt. Selvtilliten og motet må være i orden. Jeg har lurt på om jeg kanskje burde trene basejumping eller strikkhopp som en del av programmet. For å trene opp evnen til å “hoppe i det” uten tvil og nølen ..
Nå har jeg deltatt på to stevner, som eneste kvinnelige deltaker begge gangene, så jeg vant temmelig overlegent J Det første var islandsmesterskapet for veteraner 2004. Det var en interessant opplevelse, og jeg var svært stolt av meg selv for å ha meldt meg på i det hele tatt.  Mitt første mål var å være med, mål nummer to var å gjennomføre stevnet og mål nummer tre var å klare kvalifiseringskravene til det ordinære islandsmesterskapet i min klasse (275 kg). Alt over det ville være bonus. Jeg klarte 110 – 70 – 130 = 310 kilo. Jeg nådde de målene jeg hadde satt meg og var glad for det, men jeg var som vanlig ikke særlig tilfreds med resultatene. Særlig var jeg misfornøyd med markløftet der jeg klikket i forsøk på 140 kilo. Men sånn er livet, man får ta det igjen neste gang
Det var svært nyttig å være med, jeg merket straks økt motivasjon og fokus på trening.
Neste stevne var kvalifiseringsstevne for islandsmesterskapet. Jeg hadde jo allerede klart minimumskravet, men trenger all den trening jeg kan få. Det gikk litt bedre 115 – 70 – 145 = 330 denne gang.
Jeg har tenkt å fortsette å være med på stevner. Ikke for å vinne titler og medaljer, men for å få inspirasjon og motivasjon til treningen. De fleste trener vel for at det skal gå bra på stevner. Jeg deltar på stevner for at det skal gå bra på trening. Og selvsagt for å forbedre meg. Jeg har ikke tenkt å la 330 kilo bli stående som bestenotering. Fy flate!

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har gledet meg til hver eneste trening siden jeg startet. Jeg har ALDRI tenkt: nei, i dag gidder jeg ikke å gå på trening, jeg tar det igjen i morgen. ALDRI. Jeg gleder meg til hver eneste gang. Jeg drar riktignok av og til med blandete følelser, f.eks. hvis jeg vet at jeg er på veg til en tung knebøytrening. Jeg gleder meg, men gruer til påkjenningen som er i vente. Men aldri sånn at det faller meg inn å utsette eller droppe. Det har ikke skjedd.
Og så er man stadig stiv og støl et eller annet sted. Det er kanskje ikke sunt, men jeg blir bekymret hvis jeg ikke er øm på et eller flere punkter. Det må bety at jeg ikke har tatt skikkelig i! Men dette er bare etterdønninger og går fort over. Jeg har unngått skader, bank i bordet. Det eneste jeg har opplevd er å få en vemmelig tennisalbue som plaget meg i nesten to år. Jeg måtte legge om treningen for å bli kvitt den, og har f.eks. ikke gjort biceps-curls siden da. Jeg må også passe høyre skulder ekstra nøye. Egentlig er det utrolig hva denne gamle skrotten kan tåle. Tonn etter tonn, dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned ..
Jeg håper at jeg kommer til å fortsette å løfte så lenge jeg lever. Treningen sikrer min fysiske og mentale helse og er skjelettet som former mitt daglige liv. Treningen skaper ballanse og regelmessighet i kosthold, hvile, tidsplan osv. Jeg har andre prioriteringer i dag enn for 5 år siden. Og jeg har lært ting som kommer meg til gode på andre av livets områder. Det å kunne fokusere og konsentrere seg f.eks.
Et løft er en svært tydelig og avgrenset oppgave: der er stangen, her er du, gå til oppgaven og tenk på den, konsentrer deg og FIKS DEN GREIA DIN STAKKAR! Ikke noe å gruble over, ikke slutt før du har klart det.
Det er en sunn innstilling på jobben også. Oppgaver som jeg gruer for, som vokser i øynene på meg, som jeg helst vil utsette osv, blir mye enklere å takle når jeg bruker denne metoden: der er oppgaven, her er du, gå til oppgaven, konsentrer deg om den og FIKS DEN GREIA. Konsentrer deg og ikke gi deg før du har klart det.
Det er også sunt for selvtilliten å merke at man gjør fremskritt. I styrkeløft er framgangen så målbar. Du kan ikke jukse og leve i illusjon. Enten løfter du det, eller ikke. Det er ikke noe du kan snakke deg vekk fra eller skylde på andre. Jeg vet om kvinner som har brukt tid og penger på selvutviklings- og selvstyrkingskurs. Ikke et vondt ord om det, men jeg er sikker på at de kunne fått like stor framgang hvis de hadde begynt med målbevisst styrketrening.
Den fysiske gevinsten er åpenbar. Jeg er mye sterkere, tar meg bedre ut, spiser sunnere, sover bedre, har bedre kontakt med kroppen min, kjenner den og respekterer den på en annen måte. Økt styrke gjør alle dagens tusen gjøremål lettere. Jeg blir ikke utslitt, jeg har styrke og kunnskap til å bruke kroppen riktig og unngå muskelbetennelser og slitasje.
Ordentlige krafttak gir enorm utladning og kjemiske reaksjoner i kroppen som gir et kraftig kick. Jeg trener om formiddagen, og virkningen av en skikkelig knebøytrening varer til langt utpå kvelden. Da først begynner jeg å bli “nykter” igjen. Jeg tror det var Jón Páll Sigmarsson som en gang sa noe sånt som at en dag uten et brukbart markløft var en meningsløs dag. Selv om jeg bare er en hverdagslig hobbyløfter, har jeg løftet nok til å vite hva han mente. Et brukbart markløft er en nytelse.
En gang trodde jeg at styrkeløft bare var for guttene, bare for de litt tilbakestående guttene som hadde muskler mellom ørene og ordforråd som en gjennomsnitts gorilla. I dag skammer jeg meg for disse kultursnobbete fordommene. Som alle fordommer bygget de på selvgodhet og null greie på sakene.
Styrkeløft er for hvem som helst, kanskje først og fremst for oss jenter som jo er “det svake kjønn” fra naturens hånd og derfor har mest bruk for styrketrening. For kvinner i min alder er det en opplagt sport. Muskelsvinn, beinskjørhet og blodkjemi er ting jeg ikke bekymrer meg noe særlig om. Med trening og økt muskelmasse forbrenner jeg mer enn noen gang, selv om jeg står i ro eller kanskje til og med ligger på trening! Siden jeg startet med styrketrening har jeg økt muskelmassen så mye at den i dag forbrenner like mange kalorier i døgnet som jeg ville bruke på en times joggetur! Jeg kan altså spare meg en times joggetur pr. dag – gode nyheter for en som ikke er særlig glad i å jogge J.
Kvinner som vil gå ned i vekt og se godt ut burde bruke tid på å løfte. Ikke nødvendigvis for å konkurrere i styrkeløft, men for å forbedre seg. Løfte målbevisst og konsentrert. Slutte å dulle med 20 reps av vekter som er så små at de kunne ligget i trimrommet i barnehagen. Begynne å tilby kroppen sin noe å bite i. Hva skal man med alle disse sunne og kraftige musklene hvis de aldri skal få ta i? Treningsstudioene, som i stor grad lever av kvinner på jakt etter helse, burde agitere mer bestemt for styrketrening.
Hvis flere jenter tok styrketreningen på alvor ville det helt sikkert hjelpe på rekrutteringen i sporten også. En av 100 ville få samme åpenbaring som jeg fikk: Aha, det er altså dette denne kroppen er skapt til å holde på med. Hvorfor begynte jeg ikke med dette for lenge siden?!
Det fysiske velværet og den mentale selvstyrking som følger med styrketrening burde ikke være forbeholdt guttene. Amen.

%d bloggers like this: