Alternativ trening

Mennesket er skapt til å bevege seg. Barn som ikke får tilstrekkelig anledning til å bruke kroppen sin fritt blir hemmet, ikke bare fysisk, men også i sin mentale utvikling. For barn med lese- og skrivevansker har det vist seg å være nyttig å lære å sykle eller trene opp andre fysiske ballansekunster. Det burde ikke komme som noen overraskelse.

Jeg har av og til lurt på hva det innebærer å være alvorlig bevegelseshemmet. At det byr på store praktiske problemer sier seg selv. Men hvilken innvirkning har det på et menneskes mentale og kognitive utvikling å ikke kunne prøve ut ting med kroppen. Hvordan blir personlighetsutviklingen endret når du ikke kan delta i sosiale aktiviteter som medfører bevegelse?

Det å bevege seg sammen med andre skaper nærhet og kontakt mellom mennesker. Jeg har arrangert et utall klassefester og foreldretreff oppigjennom mine barns skoleår, og der har jeg lært det. Når elever og foreldre kommer sammen i klasserommet for å ha det moro, er det bare én ting å gjøre: få folk til å reise seg og røre på seg. Det kan være så enkelt som hode-skulder-kne-og-tå, onkel-knute-leken, stafetter der du skal skyve en appelsin foran deg med nesen, eller i praksis hva som helst. Det må være noe som er så enkelt at alle kan klare det, det må være så sprøtt at det går an å le av det og det må være så uvanlig at ingen “kan det” fra før. Alle deltakerne, barn og voksne, må stille på like linje, må være rede til å ta sjansen på å dumme seg ut en smule. Da har man straks firt litt på forsvarsmekanismen som vi til vanlig omgir oss med, vi har sluppet de andre litt mer innpå oss og fortsettelsen blir lettere. Av og til er det én pappa eller én mamma som ikke vil være med. “Nei, dette er for dumt. Det er under min verdighet å strekke armene over hodet og late som om jeg er et tre!” Og jeg tenker: så mye du går glipp av hvis du hele tiden skal ta deg selv så høytidelig.

Arrangementskommitteen på jentetreffet hadde forståelse for dette, og la inn alternative bevegelsesaktiviteter i programmet. Hovedgevinsten var økt fortrolighet mellom deltakerne, isen ble brutt. (… litt for bokstavelig kanskje: kulestøtet ble uforvarende lagt til en kunstisbane…)

Vi begynte med trefemtedelskamp.

Baklengs kulestøt var første programpost. For meg, med mine suspekte skuldre, var det kanskje ikke den helt ideelle øvelsen, men noen fikk jo taket på det. Det gjelder å slippe kulen i akkurat riktig øyeblikk så den fortsetter i den banen som fører lengst avgårde. Hvis du slipper for tidlig, får du kulen i hodet. Hvis du slipper for sent, får du den i ryggen. Enkelt prinsipp.

Så var det stille tresteg. Nåja, “stille” og “stille”, fru Blom. Latterbrøl og mer eller mindre fintfølende og oppmuntrende tilrop ødela jo litt av stillheten. Denne øvelsen likte jeg så godt at jeg tror jeg kommer til å inkludere den i mitt alternative treningsopplegg. Den krever både spenst, eksplosivitet og ballanse. Jeg var ganske paff over å oppdage hvor dårlig ballanse jeg egentlig hadde, jeg måtte stadig vekk ta et lite ekstrahopp for ikke å falle. For mitt vedkommende ble det nærmest “stille firsprang”.

Den siste øvelsen var jo helt kokko. 40 meter sprint er i utgangspunktet langdistanse for en styrkeløfter. Og vi skulle starte med å legge oss flate. Begynne med å gå på tryne rett og slett!
Det passet meg utrolig dårlig, de andre var jo halvveis til mål før jeg var kommet meg på beina, men moro var det lell. Stor stemning.

Dagen etter hadde vi igjen en alternativ treningsøkt, denne gangen innendørs, delvis til musikk. Musikk er uunnværlig for å skape glede og samhørighet. Selv styrkeløftere kan bli fristet til å hoppe rundt og løfte knærne og sveive med armene. Det krever ganske mye koordinasjon også å skulle bevege både bein og armer på samme tid i takt med musikken, jeg tror det kan være en fordel for en del av oss at vi får stå i ro og tenke på én ting av gangen mens vi løfter!

%d bloggers like this: