Siren

Det regnet ute. Skikkelige trollkjerringer.

Siren visste ikke hvem som hadde kommet på å kalle det “trollkjerringer”, men hun skjønte helt hva han mente. Det regnet store, tunge dråper og du ble skikkelig våt. Hun likte ikke å være ute i regnet.
 
Før, da hun var liten, hadde hun elsket det. Da hadde hun fått på seg oljebukse, sjøstøvler, regnfrakk og sydvest. Hun husket hvor lang tid det hadde tatt for mamma å kneppe regnfrakken og spenne selene på oljebuksen. Hun hadde hoppet av utålmodighet, og når hun endelig var klar, hadde hun løpt ut i regnet. Hun elsket å lage elver og bygge innsjøer i sandkassen, og når hun hoppet riktig hardt i søledammene, hadde vannet sprutet høyt over hodet på henne. Det aller gøyeste hadde vært å stå under den ødelagte takrennen på hjørnet og la vannet fosse ned over seg. Hun kunne stå trygt og tørt under sydvesten og se vannet fosse over bremmen rett foran ansiktet hennes. Det var som å stå bak en foss og se ut. Når hun omsider kom inn igjen, med iskalde fingre, var hun våt helt inn til skinnet. Til og med støvlene var fulle av vann så mamma måtte tømme dem og sette dem opp ned på ovnen til tørk.
 
Men nå var hun blitt stor og likte ikke lenger å bli våt. Hun kunne ikke gå rundt i oljehyre lenger heller. Nå likte hun seg bedre inne. Det var egentlig ekstra hyggelig å være inne når det regnet. Når regnet silte nedover ruten, var det nesten som under sydvesten i gamle dager, hun stod bak en foss og så verden gjennom et slør av vann. Alt ble utydelig og uvirkelig og du kunne ikke se hvem det var som gikk nedi vegen. Hun satte vinduet på gløtt så hun kunne høre lyden av regnet som plasket mot terrassen utenfor. Det var en koselig lyd. Den overdøvet alt annet.
 
 
Det var nok ingen ute og lekte nå. Nå satt nok alle inne på rommene sine og kjedet seg. Da kunne hun gjøre det også, med god samvittighet. Når det var godt vær, var alle ute og lekte. Det var bare hun som satt inne og leste når mamma banket på og spurte om hun ikke ville gå ut til de andre. – Nå er Liv og Bente ute og sykler, sa mamma med den oppfordrende stemmetonen sin. – Vil du ikke stikke ut en tur og lufte deg litt? Du har jo fått ny sykkel.
 
Nei, hun ville ikke det. Liv og Bente var ute og syklet og de hadde ikke kommet og ringt på og spurt etter henne. Hun visste at de andre var ute om kveldene og lekte gjemsel i skumringen og syklet rundt nede på parkeringsplassen. Men de kom aldri og spurte om hun ville være med, så hun holdt seg inne.
Men nå regnet det, og de andre holdt seg nok inne også. Da behøvde hun ikke å tenke på at hun var alene.
 
 
Det hadde vært annerledes før Anna flyttet. Da hadde de vært to, og da hadde det ikke gjort noe om de andre hadde det gøy. Anna og hun hadde hverandre. De var ofte inne, men også ute. Noen ganger syklet de, til og med helt ned til stranden. Til og med i regnvær. Det var fint å se havet i regn, og det luktet annerledes når det var vått. De pleide ikke å si så mye til hverandre, men Siren visste at Anna tenkte det samme som hun.
Når de var inne pleide de å snakke. Da kunne de snakke ustoppelig, så mye at mamma av og til kom i døren og bare stod og så på dem og smilte. – Hva er det dere prater om? spurte hun. – Jeg hører duringen av dere helt inn i stuen.
 
Men nå var Anna borte, hun hadde flyttet til Island. Pappan hennes var islandsk, og nå hadde de reist for å bo i Reykjavík, den byen han kom fra. Anna hadde ofte vært der i sommerferiene sine, og snakket alltid begeistret om hvor fint det var der. Store svømmebasseng med varmt vann så det gikk an å bade ute midt på vinteren. Det er derfor byen hadde fått navnet sitt, sa hun. Det er varme kilder der, og da vikingene kom dit for lenge siden, så de at det steg røyk opp av jorden. Reykjavik betyr viken med mye røyk. – Til neste år spør vi om du kan bli med, sa Anna hvert år. – Det er en kjempefint der. 
Likevel hadde Anna ikke hatt lyst til å flytte dit. Hun hadde kommet løpende til Siren med tårer i øynene da hun hadde fått vite det. – Jeg kjenner ingen der, gråt hun. – Jeg har ikke lyst til å reise fra deg.
Men begge to visste at det ikke var noe de kunne gjøre med det. Foreldrene hennes hadde bestemt seg. Faren hadde fått jobb på universitetet, og moren og Anna måtte fint følge med. – Du kommer i alle fall til å bli flink til å svømme, hadde Siren sagt. Men Anna hadde bare sett på henne uten å svare.
 
Så hadde hun reist, like etter at skolen var slutt. Faren hadde dradd i forveien for å finne et sted de kunne bo. Flyttelasset var dradd også, så det var bare en seng og en stol igjen på rommet til Anna. 
Dagen før hadde Siren hatt en avskjedsfest for henne. Mamma hadde bakt boller og sjokoladekake, og de hadde hatt brus og fått spise inne på rommet til Siren. Men de hadde ikke hatt så stor appetitt, og de hadde nesten ikke sagt noe. De hadde bare sittet og sett ut vinduet og tygget lenge på hver sin bolle.
Lenge etter vanlig leggetid hadde moren til Anna kommet for å hente henne. De hørte at hun snakket med mamma ute i gangen. Mamma hadde kommet og banket forsiktig på døren før hun åpnet og sa at nå måtte nok Anna gå. Hun skulle tidlig opp neste morgen.
 
Da hadde Anna plutselig kastet seg om halsen på Siren og begynt å gråte. Ikke sånn vanlig lei-seg gråt, hun hadde brølt og skreket. Hun hadde grått “trollkjerringer”. Hun ville ikke slippe Siren, hun holdt så fast at det gjorde vondt. Til slutt hadde moren hennes måttet komme inn og trekke henne ut med makt. Ute i gangen ble Anna plutselig helt rolig og slapp som en filledukke og bare så ned i gulvet mens hun tok moren til Siren i hånden og takket for seg. Og så hadde de gått.
 
Det var det siste Siren hadde sett av henne. Men da hun kom inn på rommet sitt igjen, lå det en pakke på sengen. Den var på størrelse med en skokasse. Det var steinsamlingen til Anna. Hun hadde samlet stein fra hun var liten. Ikke vanlig småstein, men spesielle steinsorter som hadde navn og var fra mange forskjellige steder i verden. Faren hennes hadde gitt henne steiner som han hadde funnet på reisene sine rundt i verden. Han var geolog og fortalte Anna om steinene og hun kunne navnet på alle sammen og visste hvor de kom fra. De hadde rare og mystiske navn. Steinsamlingen var den største skatten Anna eide, og nå hadde hun lagt den igjen hos Siren.
Siren skjønte hva det betydde. Hun skulle ta vare på den til Anna kom igjen
%d bloggers like this: