Lyse øyeblikk

Of Pride & Prejudice

Jeg har fått to bøker i det siste. Begge to har vært gaver fra gode venner, begge tjukke som murstein, begge to kritikerroste og begge to Booker-vinnere.

Der slutter likheten.

Hver er denne Booker anyway?
Han har tydeligvis stiftet en litteraturpris på samme måte som de godeste Pulitzer og Nobel.
Kan hvem som helst sette igang og stifte litteraturpriser, sp
ør jeg.
Kan jeg stifte en litteraturpris?

Jeg er ikke sikker på om jeg har kapasitet til det lenger, om jeg da noen gang har hatt det. Jeg er ikke kjentmann i litteraturens verden lenger, om jeg da noen gang har vært det.
De siste offentliggj
ørelsene av Nobels litteraturpris har tatt meg på sengen. De utnevner stadig vekk folk som jeg i min ignoranse ikke engang har hørt snakk om. Folk fra de mest obskure deler av verden. Deler av verden som jeg aldri har vært i.
I fjor gikk prisen til en tysk dame. Hertha Müller? Ég játa mig sigraða.

Men nok om det.

Booker driver også på med litteraturprisutdeling og begge mine gavebøker hadde blitt den ære til del. Det viser seg altså at mine venner er velorienterte, har god smak og vil meg vel.

Den ene boken fikk prisen for 2009. Den andre i 1981 og ble dessuten i 2008 kåret til tidenes Booker-vinner, i anledning prisens 40-års jublileum verken mer eller mindre.

Jeg satte meg fore å lese begge to i juleferien og begynte med den nyeste.
Wolf Hall av Hilary Mantel.
Den handler om Cromwells liv og lagnad så vidt jeg kunne forstå. Det er andrehåndsopplysninger for jeg klarte ikke å fullf
øre. Jeg kjempet og kjempet, og da jeg følte at jeg hadde kjempet i timesvis, oppdaget jeg at jeg bare var kommet til side 37.

Jeg hadde en liknende opplevelse for ikke lenge siden da jeg prøvde meg på Predikanten av Camilla Läckberg. Den klarte jeg riktignok å pine meg gjennom for den var ikke tjukkere enn en hvilken som helst svensk deckare.

Men Wolf Hall var massiv. Tung å holde og trykket på tynt papir.
Jeg måtte se meg slått av forfatteren. Og bekjenne for den glade giver at jeg satte pris på tanken bak, men dette ble for heftig.

Og denne hadde fått Booker til, i ekstase må vi forestille oss, å dele ut pris. Jeg kan bare gå ut fra at det er meg og ikke Booker det er noe i veien med. Her ser vi ikke øye til øye.

Den andre boken derimot har helt fortjent sin lauvbær. Der er Booker og jeg i fullkommen harmoni.

Det er boken Midnight´s Children av Salman Rushdie.

I have sort of shied away from Rushdie, I must admit. And I must admit that that is due to bigotry and prejudice. He looks boring and stuck up in every photo. And he gets himself notoriously famous by deadly insulting muslims, costing taxpayers big sums requiring body-guarding 24-7.

His books also sounded boring. Satanic Verses? I ask you!

So there it is, now I have revealed both my infantile taste in litterature and my bigotry. Not bad in one go.

But I am learning.

Because the good Mr. Rushdie´s book Midnight´s Children took me by surprise. It turned out to be a delightful book. The kind of book you like to savour. Read with your tastebuds.

The language is exquisite. The story is catching – like an Indian version of South-Amercian fantastica. John Irving with a message. Allende gone to India. An absurd story with totally believable characters. And the narrative style is a revelation to me. When the narrator lapses into small talk to keep our attention while the characters run to where they need to be for the story to continue, I feel safe. I am in the hands of a great story-teller.

Mr. Rushdie I salute you.

You have shattered my prejudice ande moved my sophistication when it comes to litterature up a notch.

Wolf Hall on the other hand, has left the building. 

Comments are closed.