Lyse øyeblikk

Der ingen skulle tru ….

Da jeg vokste opp på Kleppe bodde det folk de underligste steder.

Peder bodde f. eks. “i haugen”. Jeg lurte fælt på det. Var han kanskje en hobbitt?

Bente bodde “på berget”. Hun hadde en bror som het Johnny, men jeg tror ikke det bodde noen Jeppe på det berget.
Jeppe var hunden til tante Kari og onkel Johan. Han var tjukk og hvit og gammel og klarte så vidt å kreke seg opp til oss. Jeg tror jeg husker at mormor gav han skillingsboller, men jeg kan ta feil. I så fall forklarer det hvorfor han tok seg strevet med å dra seg opp bakken. Ned igjen kunne han nærmest rulle.

Vi bodde “i gjerdet”, uten at det føltes spesielt innestengt.

Det bodde folk “under fjellet” også. Det var de underjordiske.
De var naboer med dem som bodde “i myrane”.

Olaf “i Garden” bodde jo selvsagt i garden, og Nils “med vegen” bodde med vegen, det sa seg selv.
Ole bodde “i bakken”. Der var det temmelig bratt også. For lettvinthets skyld gikk det an å si “Ole bakk”.

Borte med skolen bodde “Hushaugen”. Det var to brødre, men jeg syntes de var så like at de gikk under navnet “Hushaugen” begge to i mitt hode. De het antakelig ikke Hushaugen engang, men det var det vi kalte dem. Det, eller “ballatjuen”. Åkeren deres lå like nedenfor skolens fotballbane og det skjedde stadig vekk at en ball tok vegen ditned. Da kom Hushaugen med ljåen og stakk hull på ballen. Det hadde i hvertfall vi hørt. Derav navnet. Jeg har likevel en mistanke om at de kanskje var bedre enn sitt rykte.

Den aller merkeligste adressen var det likevel Gunnhild som hadde. Hun bodde “i træet”. “Gunnhild i treet” gav meg alle slags underlige assosiasjoner. Jeg kunne ikke helt se det for meg. Gunnhild var en satt dame med skaut. Hadde hun bygget rede? Fuglekasse? Eller satt hun bare på en grein?
Kanskje hun satt og ventet på at Tarzan skulle komme og slenge seg fra træ til træ.
Me Gunnhild – you Tarzan.

Comments are closed.