Lyse øyeblikk


The Theory of Everything

Helt siden Evas famøse epleslang har mennesket jaktet på kunnskap. Vi har en uslukkelig trang til å FORSTÅ. Og det store spørsmålet er og blir: hvor kommer vi fra, hvordan ble verden til, og hvorfor?

På spreng har menneskehetens største hjerner til enhver tid jobbet med saken. Og nå står vi foran et gjennombrudd. Ifølge Stephen Hawking er det like før vi har det! Continue reading


Temporal flux

Breytingarskeið? Overgangsalder? Menopause? Climacteria.

What kind of ugly words are those? They don´t begin to describe the place my body is in right now. 

 I think I will resort to TrekTalk. My body is in a STATE OF TEMPORAL FLUX. And correspondingly my mind is phasing in and out of alignment. Janeway would have understood. She was facing temporal anomalies on a regular basis. My core is losing containment. Continue reading


Hvenær drepur maður mann?

Ég las í einhverju blaði um daginn að finnsk stjórnmálakona væri að fara í mál við kennara vegna þess að hann sýndi nemendum sínum myndband sem mælti gegn fóstureyðingum. Ég hváði.

Nú hef ég ekki séð téð myndband, kannski er það ofbeldiskennt og ljótt og alls ekki við hæfi barna. Ef  svo er get ég svo sem fallist á réttmæti bannsins. En ef hún er að mótmæla vegna innihalds og boðskap efnisins, ef hún vill banna kennaranum að færa rök gegn fóstureyðingum finnst mér það stórtíðindi og ekki góð fyrir lýðræðisríkið Finnland. Continue reading


Ungdom

Ungdom er ikke en periode i livet; det er en åndelig tilstand. Det har ikke noe med rosenrøde kinn, røde lepper eller spenstige ben å gjøre.

Det dreier seg om vilje og fantasi og følelser, fulle av livskraft, om at livets dypeste kilder hele tiden beholder sin friskhet. Continue reading


Siren

Det regnet ute. Skikkelige trollkjerringer.

Siren visste ikke hvem som hadde kommet på å kalle det “trollkjerringer”, men hun skjønte helt hva han mente. Det regnet store, tunge dråper og du ble skikkelig våt. Hun likte ikke å være ute i regnet. Continue reading


Takhøyde

Det lar seg ikke nekte at styrkeløft er en særegen sport. Av mange grunner. Ta meg som eksempel. Det er ikke mer enn vel to år siden jeg var med på mitt første stevne, og jeg kjenner allerede flere verdensmestre i idretten. Personlig. Jeg tar meg ikke tid til å nevne alle sølv- og bronsevinnerne jeg kjenner. Jeg kan ikke se for meg hvilken annen sport det hadde kunnet inntreffe i. Neste gang jeg stiller til start, regner jeg med å bli assistert av en løfter som har konkurrert i VM. Jeg regner med å bli heiet på av en verdensmester.
Kan jeg se meg selv i langrennsløypa etter to års trening med Marit Bjørgen hoiende på sidelinjen? Egentlig ikke. Kan jeg regne med at Susanne Wigene kommer og knyter lissene mine neste gang jeg skal ut og løpe 5000 meter? Neppe.
Ikke fordi at Marit og Susanne er så høye på pæra. Det er bare annerledes i styrkeløft. Og det er ikke bare fordi det er en liten idrett og et lite miljø

Jeg har nettopp kommet hjem fra islandsmesterskapet i markløft. Jeg var påmeldt til å løfte, men det hadde fysioterapeuten sterke motforestillinger mot, så jeg bestemte meg for å lyde og stå over. Igjen. Nå er jeg skikkelig lei av å sitte på tribuner og se på at andre løfter. Men nok om det.

I den tyngste puljen var det påmeldt flere løftere som ikke ville risikert overvekt på flyet. For å si det med Inger Hagerup. Store sterke menn med barnlige blikk og brede smil. Som hadde trent og trent og nå skulle ut og konkurrere mot sine helter og forbilder. Fulle av entusiasme over å stå i rampelyset og bli heiet på. Jeg syntes det var et flott syn. Der stod de og trippet og besteg så plattingen med stor konsentrasjon og klare mål. Og der oppe stod det to nybakte verdensmestre og ventet på dem, klare til å laste stangen for dem og hjelpe på alle mulige måter innenfor regelverket.
Jeg er kanskje sentimental, men jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg ble rørt av synet. Jeg ble glad for at det finnes steder og idretter med så stor takhøyde at det er plass til alle innenfor samme arrangement. Her stilte hver og en med sine egne mål og forutsetninger og fikk nøyaktig samme behandling uansett medbrakt “bagasje”.
Det er en dimensjon ved sporten som jeg synes det er verdt å snakke om og ta vare på.


Á leikvelli lífsins.

Sumir eru betri í vörn en í sókn. Það vita þjálfarar og dreifa mönnum sínum um völlinn samkvæmt því. Í handbolta ganga menn svo langt að taka varnarmenn út af í sókninni og lenda oftar en ekki illa í því þegar andstæðingurinn kemst í hraðaupphlaup og eingöngu sóknarmenn til varnar. 
Þannig er það í lífinu líka. Sumir eru góðir í sókninni, aðrir bestir í vörn.
Ég er varnarmaður. Ég hef leikið í vörninni alla mína tíð og staðið mig vel. Continue reading