I Jerusalem

Dette er den stille uke. Uken fra Jesus rir inn i Jerusalem til han blir avrettet på korset.
Pasjonsfortellingen, historien om disse dagene, er en av menneskehetens viktigste og best kjente.
Millioner av mennesker til alle tider har fordypet seg i den. Kunstnere har søkt stoff i den.
Den er velkjent, men alltid ny. Gammel, men evig aktuell.

Jeg er en av dem som tar historien inn over meg i denne tiden. Og jeg føler at jeg i Jerusalem. Alle personene angår meg.

Jeg er til og med Jesus. Jesus i Getsemane som ber om å få slippe. Som ber på sine knær om å bli spart for det vanskelige. Der ser du meg.
Jeg er Judas som lar tvilen få overtaket. Som allierer seg med makten og gir opp kampen. Som sviker tidligere meningsfeller for penger.
Jeg er Pilatus. Som er feig og unnlaten. Som vet hva som er rett, men ikke tør å gjøre det for det er upopulært. Flertallet mener noe annet. Han finner en måte å skyve ansvaret over på andre. Han slipper unna.
Jeg er Peter. Som i entusiasme blir veltalende og lover Jesus evig troskap til døden, for så å late som han ikke kjenner han og lyge for å slippe unna.
Jeg er soldatene, som med kalde hjerter ignorerer de lidende mennene på korsene og konsentrerer seg om å få tak i eiendelene deres.

Men mest av alt er jeg morderen Barrabas.
Han som har har brukt opp alle sjansene sine. Han som har gått over streken for mange ganger. Han som ikke har noe å si til sitt forsvar. Han som har forspilt livet sitt.
Han som fikk beskjeden: du er fri. Du kan gå. Du har fått livet ditt tilbake. Du har fått en sjanse til. Du trenger ikke kvittere, en gang. Du er fri. En annen har tatt på seg straffen din. En annen tar konsekvensene. Du er fri.

%d bloggers like this: