Esaias 30,15

Esaias 30, 15.
Så sa Herren Gud, Israels Hellige:
«Hvis dere vender om og holder dere i ro, da skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.»

I min kirke har vi den skikken under gudstjenesten at i starten sitter hele menigheten samlet i kirkesalen. Når vi kommer til prekenen, reiser en stor del av forsamlingen seg og går, nemlig barna og deres fölgesmenn. Sånn er det i mange kirker. Tanken er at barna skal være sammen med de voksne og bli kjent med kirkerommet, liturgien, orgelet osv, og siden gå til aktiviteter som passer for deres alder. Der de kan synge sine sanger, leke, höre historier og bevege seg friere enn inne med de voksne.
Denne ordningen har sine fordeler og ulemper og er omdiskutert.

Noen vil heller ha én felles söndagsmesse med barna som en naturlig del av forsamlingen hele tiden.
Noen vil ha familiegudstjeneste klokken 11 og vanlig höymesse uten spesielle “barnetilbud” klokken 14.
Noen vil ha söndagsskolen for seg selv hele tiden.
Dette er et spörsmål som menigheten og menighetsrådet må finne ut av, slik at alle har det bra i kirken og får et tilbud som passer, både barn og oldinger.
Jeg har ikke tenkt å dvele ved denne saken, men jeg lurer av og til på om vi kan lære noe av den diskusjonen som er i gang innen menigheten.
Jeg har ofte hört folk si, og jeg har sikkert sagt det selv også – i alle fall tenkt det, at barna forstyrrer meg i gudstjenesten. De ödelegger hele konsentrasjonen for meg når de löper rundt, smeller med dörene, snakker höyt og er urolige. For ikke å snakke om de minste som gråter og skriker uten at foreldrene har vett til å ta dem ut og roe dem ned.
Da har jeg av og til lyst til å reise meg, knytte nevene og bröle: “Sett deg ned og hold kjeft! Sitt i ro for ….! Slutt å oppföre deg som en unge!”

Nå lurer jeg på hvordan jeg selv oppförer meg i den store, evige gudstjenesten som vi deltar i daglig.
Er det kanskje mulig at jeg oppförer meg som en unge der? Er det tenkbart at jeg går glipp av innholdet og budskapet i gudstjenesten fordi jeg stadig vekk löper rundt, pröver å være alle steder samtidig, stadig har noe viktig jeg skulle ha gjort eller sagt, noe som ikke kan utsettes? Er jeg kanskje den uskikkelige ungen som löper rundt uten hensyn, som synes at han er verdens midtpunkt og må rope ut sine reaksjoner og spörsmål uten hemninger og tålmodighet, oppförer seg helt etter sitt eget hode og derfor går glipp av det som skjer.
Så Herren får lyst til å reise seg og bröle: “Sett deg ned og hold kjeft!
Hvis dere vender om og holder dere i ro, da skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.»
Burde jeg kanskje sette meg ned og holde fred en stund, og höre etter? Burde jeg kanskje droppe noen av de viktige oppgavene. Er det jeg som er verdens navle? Er alle mine tanker og meninger så viktige at de må settes frem og fokuseres på öyeblikkelig og uten nölen? Burde jeg kanskje ti stille litt mer? Gi meg tid til å lytte?
Jeg tolker ordene slik. Sett deg ned og hold kjeft, kjerring. Slutt å löpe rundt som en tissetrengt hund som må markere seg ved hver anledning. Oppför deg som en moden kristen. Hold kjeft av og til, og hör etter!

%d bloggers like this: