Kvalifiseringsstevnet 2004

Jeg starter med veteranstevne og fortsetter med debutantstevne. Bakvendtland?

Jeg stilte til kvalifiseringsstevne som eneste kvinnelige deltaker. Jeg hadde ingen med meg til å assistere. Kjente ingen. Hadde riktignok kontaktet Jens på forhånd og blitt forsikret om at han kunne hjelpe meg hvis det ble nødvendig.
Det hadde vært dommerkurs i forbundet, og dommerkandidatene skulle dømme stevnet, det var deres eksamen. Blant dem var María, halleluja, en annen jente! Vi var de eneste damemenneskene på stedet. Det var jo litt bra å kunne veie inn sammen med en kvinnelig dommer og se guttene forlate rommet så lenge. Det var ingen problemer med vekten denne gangen heldigvis, jeg veide inn med 73,4 kg. Så gikk jeg og spiste en rå hamburger!

Da jeg kom til stevnelokalet ble jeg kjempegodt mottatt, som dronning Elisabeth på offisielt besøk. Alle var tydeligvis nysgjerrige på hvem denne norske spirrevippen var og var ikke redde for å spørre. María gav meg gode råd og inviterte meg til å bli med på en av hennes treninger. Det skal jeg gjøre, jeg er sikker på at jeg kan lære mye av det. Hun har nettopp tatt 180 kg i markløft og har tatt mål av seg til å bli den første islandske kvinne som plukker opp 200 kg.

Jeg valgte begynnervektene 105 – 60 – 130.
Litt konservativt kanskje, men bedre føre var osv. Jeg hadde ingen følelse for dagsformen.

Oppvarmingen begynte. Det er trangt i hjørnet der vektene står og jeg fikk litt følelsen av at jeg hadde havnet inn i en elefanthjord eller buffalobøling når de store guttene kom brasende. De bråker jo ikke lite i “opp-psykings”-fasen! Heldigvis var Jón Gunnar der som hadde vært så hyggelig på veteranstevnet. Vi brukte de samme oppvarmingsvektene, så jeg følte meg ikke fullt så ensom.
Det var flere deltakere denne gangen, mer stemning og action og bedre organisert. Likevel opplevde jeg å bli kalt opp før stangen var klar, og måtte stå der med knebind og bli mer og mer nummen mens de somlet seg i gang.
Jeg fikk hjelp fra en tilfeldig forbipasserende til å surre. Det viste seg å være Kári Elíson, mange ganger mester. Han tok oppgaven alvorlig og adopterte meg på stedet uten videre om og men. Han fulgte meg gjennom hele stevnet og gav meg en mengde tips og oppmuntring. Han fant til og med et nytt p-punkt på meg. Da jeg skulle ut i 145 kg ropte han over hele salen at han hadde hørt at nordmenn var noen ynkelige fjotter, og hvis jeg ikke løftet det lommerusket der ville det bevise at ryktet var sant. Jeg kunne jo ikke la det stå ubesvart og måtte bare fikse løftet!

Jeg tok 105 i knebøy uten vanskelighet. Første forsøk på 115 var ikke dypt nok. Jeg hadde tenkt å ta 115 – 120, men måtte altså ha 2 forsøk på 115. Det er ikke vekten som er problemet, det er dybden. Jeg må i praksis helt ned på huk. Når jeg har fått bedre teknikk her må jeg skaffe meg drakt. Jeg var den eneste som ikke løftet i drakt.
I benken tok jeg 60 og 70 uten problem. Så bad jeg om 75. Det gikk ikke, jeg hadde den nesten oppe, men det manglet de siste 5 cm. Det var min egen feil, det var et dårlig løft. Banen var god, men jeg hadde ikke tilstrekkelig spenning i kroppen og var rett og slett ukonsentrert. Jeg var selvsagt rasende da jeg måtte gi opp. Hadde jeg hatt det raseriet da jeg var i løftet, hadde det gått som smurt.
I markløft startet jeg i 130 som jeg endte med sist. Det var ikke noe problem. Jeg fikk skryt for stilen, og jeg tror det stemmer at markløft er min styrke. Det har fordeler å være liten av og til. Jeg tok 140 også uten problem. Men jeg var litt sliten og bad om 145, ikke 150 slik jeg hadde håpet på forhånd. Det gikk bra, det var et konsentrert og godt løft.

Minimumskravene klarte jeg uten problem. Målet var å forbedre resultatet fra forrige stevne, og det klarte jeg med 20 kilo. Nå er det islandsmesterskap om 3 uker og alle forlangte at jeg skulle stille der. Vi får se.

Nå har jeg vært inne på hjemmesiden til Norges Styrkeløftforbund. Det begynte jeg med å gå rett på 1.april-limpinnen og juble over at styrkeløft er blitt olympisk idrett. Det er den lusneste aprilspøk jeg har opplevd noen gang! Jeg ble helt lei meg da jeg forstod at det var tull.
Men jeg smilte igjen da jeg så det flotte jenteprosjektet deres! Det er tydeligvis et satsningsområde å få flere jenter med. Bra. Der fant jeg også en treningsopplegg fra Dietmar Wolf som jeg har tenkt å prøve. Et flott tilbud må jeg si.

%d bloggers like this: