Lyse øyeblikk

Islandsmesterskapet 2009

Dette var mitt fjerde islandsmesterskap. Jeg begynner å få erfaring.

Det var en historisk anledning på flere måter.
For det første var det det første mesterskapet jeg har deltatt i der folk dro hjem uten å ha fått vite hvem som ble mester. Kaoset var totalt, mangelen på organisasjon en skandale av enorm dimensjon, selv i islandsk målestokk. Jeg gidder ikke å nevne alle de tingene som klikket, jeg kan bare f.eks. trekke fram salgsbordet for tilskuerne ved inngangen. Det var mildt sagt lite fristende. Og det faktum at den store pokalen stod igjen på premiebordet da alle var gått hjem. Det var klart på forhånd at dette kom til å bli det største mesterskap arrangøren hadde hatt, så det burde være klart at behovet for god planlegging på forhånd var større enn noensinne. Her var det nødvendig å planlegge ned til minste detalj og skaffe frivillige med klare og definerte oppgaver. Her var det nødvendig med en sikker hånd i ledelsen og en klar speaker som sa ting som f.eks. “Nå løfter Hans Hansen. Han forsøker på 200 kg. Etter han kommer Ole Olsen, Nils Nilsen og Frank Fredriksen” – ikke “Hvem er nestemann? Er det det Hans? Og hva er det på stangen? Karl, kan du komme hit litt. Ok, dette går bra!”
Det var dessverre denne komplett utilgivelige mangel på system som sitter igjen i minnet.
For det andre fikk vi den nyheten på selve stevnet at Idrettsforbundet hadde samme morgen på sitt landsting vedtatt å stifte et eget styrkeløftforbund innen to år. Et etterlengtet mål i sikte. Guðjón og Sigurjón kom til stevnestedet direkte fra idrettstinget, i dress og oppildnet av nyheten.
For det tredje var dopingkontrollen møtt opp – for første gang i sportens historie på Island – og hvem hadde den ære å bli tatt til kontroll for første gang i livet: Yours truly. Ikke før hadde jeg fått av meg markløftdrakten før det dukket opp to rødkledde damer med mapper og ID-kort og bad meg om å komme og tisse på et glass. Jeg ble glad for å se dem, men hjelpe meg hvor vanskelig det er å tisse på bestilling! Særlig når to damer venter på deg og dilter etter deg hele tiden. Jeg drakk fire brusflasker og en halv liter kaffe før det ble resultater.
For det fjerde hadde jeg med meg en ny assistent denne gangen. Jeg har aldri hatt noen særlig nær medhjelper som jeg har kunnet stole på på stevner. Det har alltid ordnet seg på et vis, men jeg har opplevd å stille til start i håp om å finne en tilfeldig forbipasserende på stedet. Det er ingen fremtidsløsning. Da jeg var i Norge, så jeg at flere av de norske jentene hadde rekruttert ektemannen og nå hadde også Maria skaffet seg et mannfolk som var brukbar som assistent. Kanskje ingen dum ide? Jeg bestemte meg for å prøve å trene min mann opp i rollen. En mann jeg har hatt gående i 35 år og som har vist seg å være til å stole på, er en uutnyttet ressurs. Jeg foreslo derfor at hvis han ble min assistent, skulle jeg bli hans caddy i golfen i sommer. Han slo til uten tenkepause.Vi har vært gift i 35 år og vi er så ulike som to mennesker kan bli. Interessene våre tangerer ikke hverandre. Han har vært tilstede på et styrkeløftstevne én eneste gang i sitt liv, så her var det snakk om å starte fra scratch.
Jeg fikk dradd han med på to treninger før mesterskapet for å gi han et innblikk i forholdene. Det ble til at jeg måtte avtale med Klaus om å surre meg på stevnet, min kjære klarte ikke å opparbeide tilstrekkelig hurtighet i tide. Nå går vi inn i en fase i vårt ekteskap med regelmessig surringstrening. Kanskje vi kan finne en interessant vri på det …
Ellers gikk det greit. Han kledde meg i benkskjorte, meldte løftene, hentet forsyninger og peppet meg opp. Jeg tror det kan være en framtid her. Nå må jeg bare venne han av med å mase så mye. En assistent må kunne holde kjeft og gjøre som han får beskjed om. Det er noe alle menn burde kunne – come to think of it.

Jeg har en mistanke om at han er den som har gjort den beste dealen her, forresten. Jeg ser fram mot sommeren med blandete følelser. Jeg ser meg selv i ånden drassende på en svær golfbag over stokk og stein.
For det femte oppnådde jeg mitt beste resultat noensinne. Denne gangen hadde jeg definerte mål i sikte. Jeg visste hva jeg måtte oppnå for å være a)fornøyd – b)kjempefornøyd – c)ekstatisk. Nemlig a)360 – b)370 – c)380.

I bøy startet jeg i 120. Som vanlig hadde jeg brukt de to siste treningene på å prøve å komme meg ned til gyldig dybde. Uten særlig resultat. Jeg var likevel rimelig trygg på at jeg skulle klare det når jeg måtte, og det slo til. 120 var enkelt og greit. Så tok jeg 130 som var ny nordisk VET-rek. Tre hvite lys. Jeg hadde klart å forbedre meg og jeg bestemte meg for å gi meg i kast med 140. Det har vært mitt mål i 5 år nå. Persen var 137,5, et idiotisk tall.
Stangen var ubeskrivelig tung på ryggen. Jeg tenkte for meg selv: “WTF – skal jeg bøye med dette her??”. Jeg bestemte meg for å la det stå til og stole på den islandske innstillingen: Det vil helst gå bra.
Jeg mistet mer eller mindre kontrollen på veg opp, men Klaus skreik inn i øret mitt “fight, fight!” og jeg gjorde det og kom meg opp igjen på et vis. Det var et elendig løft, men gyldig 2-1 og jeg hadde satt nok en nordisk rekord og ikke minst en personlig rekord. 15 kg forbedring fra november. Ikke dårlig.
Det var en god begynnelse, nå gjaldt det å beholde den gode følelsen over i benken.
Jeg hadde tatt 100 kg med stopp på trening og 105 med litt hjelp fra en venn. Ergo hadde jeg en drøm om å få prøve meg på 100 kg i tredjeløftet. Men jeg merket egentlig allerede i det første løftet at dette ikke var dagen for de helt store utskeielsene. Stangen kjentes så tung allerede i 85 kg. Jeg begynte der, og det gikk så greit at alle trodde at det hadde vært en enkel sak og oppfordret meg til å legge skikkelig på i andreløftet. Jeg mente det var tryggest å holde meg til 90 kg. Det var det egentlige målet mitt – det måtte jeg i hvertfall klare. Det kjentes også tungt ut, men gikk opp 3-0 akkurat slik jeg hadde planlagt.
Skulle jeg prøve 100?? Jeg visste med meg selv at det var urealistisk, dette var ikke dagen. 95 var kanskje innenfor rekkevidde, så jeg bestemte meg for det. Jeg gjorde meg all den flid jeg kunne og fikk stangen opp etter et gyldig stopp. Men så skjedde det noen merkelig som jeg ikke kan forklare. Jeg trodde jeg var ferdig med løftet, men plutselig var stangen på veg ned igjen!! Jeg trodde virkelig at jeg hadde avsluttet løftet, men hadde altså ikke låst skikkelig. Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde. Det var høyre siden som sviktet slik den har gjort før i vinter. Noe gikk galt.
Men, men, det er ikke bare, bare. Eller som Petter Solberg sier: but, but, it isn´t only, only
Jeg var fornøyd med 90 tross alt. Ny norsk VET-rek. Jeg vet at jeg kan klare mer. Nå gir jeg meg ikke før jeg klarer 100.

Da var det tilbake i den forferdelig trange drakten til markløft. Jeg bestemte meg for å sette ned begynnervekten til 125. Det var ingen sak. Gikk så til 135 som var litt tyngre, og så til 140. Det var målet jeg hadde satt meg og jeg var bestemt på at det skulle opp. Det var i nærheten av max, jeg hadde kanskje tatt 145 men jeg er ikke sikker. Jeg hadde i alle fall forbedret meg, enda en rekord, åtte gyldige løft og 370 totalt. Jeg var kjempefornøyd. Dette er kvalifiseringskravet til åpent NM i min klasse. Jeg synes det er kult at en dame i min alder kan klare å oppfylle det kravet. Men jeg står over NM denne gangen. Kanskje jeg kan begynne å tenke på et internasjonalt veteranstevne? For å delta for Norge på VET-EM må man ha 290 kg ….
Det ble en lang dag i Mofellsbæ. Det tok uendelig lang tid og var ikke over før klokken var over ni om kvelden.
Et sånt arrangement kan ikke et ordentlig idrettsforbund være bekjent av. Man arrangerer ikke et islandsmesterskap, et hvilket som helst mesterskap, sånn på lykke og fromme.
Odin SK holdt norgesmesterskapet i benk forleden. Det var 173 påmeldte deltakere. Odin er en liten klubb med 38 registrerte medlemmer ifølge hjemmesiden. Noen av dem deltok på stevnet. Likevel klarte klubben å arrangere mesterskapet på en god måte med god planlegging. Sånn skal det gjøres. Her er et stort forbedringspotensiale for KRAFT, og denne arrangøren må aldri få sjansen til å gjenta noe liknende.
Nå er denne tørnen over og jeg er klar for neste mål: ned i – 82,5.

Comments are closed.