Lyse øyeblikk


Kvalifiseringsstevnet 2004

Jeg starter med veteranstevne og fortsetter med debutantstevne. Bakvendtland?

Jeg stilte til kvalifiseringsstevne som eneste kvinnelige deltaker. Jeg hadde ingen med meg til å assistere. Kjente ingen. Hadde riktignok kontaktet Jens på forhånd og blitt forsikret om at han kunne hjelpe meg hvis det ble nødvendig.
Det hadde vært dommerkurs i forbundet, og dommerkandidatene skulle dømme stevnet, det var deres eksamen. Blant dem var María, halleluja, en annen jente! Vi var de eneste damemenneskene på stedet. Det var jo litt bra å kunne veie inn sammen med en kvinnelig dommer og se guttene forlate rommet så lenge. Det var ingen problemer med vekten denne gangen heldigvis, jeg veide inn med 73,4 kg. Så gikk jeg og spiste en rå hamburger!

Da jeg kom til stevnelokalet ble jeg kjempegodt mottatt, som dronning Elisabeth på offisielt besøk. Alle var tydeligvis nysgjerrige på hvem denne norske spirrevippen var og var ikke redde for å spørre. María gav meg gode råd og inviterte meg til å bli med på en av hennes treninger. Det skal jeg gjøre, jeg er sikker på at jeg kan lære mye av det. Hun har nettopp tatt 180 kg i markløft og har tatt mål av seg til å bli den første islandske kvinne som plukker opp 200 kg.

Jeg valgte begynnervektene 105 – 60 – 130.
Litt konservativt kanskje, men bedre føre var osv. Jeg hadde ingen følelse for dagsformen.

Oppvarmingen begynte. Det er trangt i hjørnet der vektene står og jeg fikk litt følelsen av at jeg hadde havnet inn i en elefanthjord eller buffalobøling når de store guttene kom brasende. De bråker jo ikke lite i “opp-psykings”-fasen! Heldigvis var Jón Gunnar der som hadde vært så hyggelig på veteranstevnet. Vi brukte de samme oppvarmingsvektene, så jeg følte meg ikke fullt så ensom.
Det var flere deltakere denne gangen, mer stemning og action og bedre organisert. Likevel opplevde jeg å bli kalt opp før stangen var klar, og måtte stå der med knebind og bli mer og mer nummen mens de somlet seg i gang.
Jeg fikk hjelp fra en tilfeldig forbipasserende til å surre. Det viste seg å være Kári Elíson, mange ganger mester. Han tok oppgaven alvorlig og adopterte meg på stedet uten videre om og men. Han fulgte meg gjennom hele stevnet og gav meg en mengde tips og oppmuntring. Han fant til og med et nytt p-punkt på meg. Da jeg skulle ut i 145 kg ropte han over hele salen at han hadde hørt at nordmenn var noen ynkelige fjotter, og hvis jeg ikke løftet det lommerusket der ville det bevise at ryktet var sant. Jeg kunne jo ikke la det stå ubesvart og måtte bare fikse løftet!

Jeg tok 105 i knebøy uten vanskelighet. Første forsøk på 115 var ikke dypt nok. Jeg hadde tenkt å ta 115 – 120, men måtte altså ha 2 forsøk på 115. Det er ikke vekten som er problemet, det er dybden. Jeg må i praksis helt ned på huk. Når jeg har fått bedre teknikk her må jeg skaffe meg drakt. Jeg var den eneste som ikke løftet i drakt.
I benken tok jeg 60 og 70 uten problem. Så bad jeg om 75. Det gikk ikke, jeg hadde den nesten oppe, men det manglet de siste 5 cm. Det var min egen feil, det var et dårlig løft. Banen var god, men jeg hadde ikke tilstrekkelig spenning i kroppen og var rett og slett ukonsentrert. Jeg var selvsagt rasende da jeg måtte gi opp. Hadde jeg hatt det raseriet da jeg var i løftet, hadde det gått som smurt.
I markløft startet jeg i 130 som jeg endte med sist. Det var ikke noe problem. Jeg fikk skryt for stilen, og jeg tror det stemmer at markløft er min styrke. Det har fordeler å være liten av og til. Jeg tok 140 også uten problem. Men jeg var litt sliten og bad om 145, ikke 150 slik jeg hadde håpet på forhånd. Det gikk bra, det var et konsentrert og godt løft.

Minimumskravene klarte jeg uten problem. Målet var å forbedre resultatet fra forrige stevne, og det klarte jeg med 20 kilo. Nå er det islandsmesterskap om 3 uker og alle forlangte at jeg skulle stille der. Vi får se.

Nå har jeg vært inne på hjemmesiden til Norges Styrkeløftforbund. Det begynte jeg med å gå rett på 1.april-limpinnen og juble over at styrkeløft er blitt olympisk idrett. Det er den lusneste aprilspøk jeg har opplevd noen gang! Jeg ble helt lei meg da jeg forstod at det var tull.
Men jeg smilte igjen da jeg så det flotte jenteprosjektet deres! Det er tydeligvis et satsningsområde å få flere jenter med. Bra. Der fant jeg også en treningsopplegg fra Dietmar Wolf som jeg har tenkt å prøve. Et flott tilbud må jeg si.


Islandsmesterskapet 2009

Dette var mitt fjerde islandsmesterskap. Jeg begynner å få erfaring.

Det var en historisk anledning på flere måter.
For det første var det det første mesterskapet jeg har deltatt i der folk dro hjem uten å ha fått vite hvem som ble mester. Kaoset var totalt, mangelen på organisasjon en skandale av enorm dimensjon, selv i islandsk målestokk. Jeg gidder ikke å nevne alle de tingene som klikket, jeg kan bare f.eks. trekke fram salgsbordet for tilskuerne ved inngangen. Det var mildt sagt lite fristende. Og det faktum at den store pokalen stod igjen på premiebordet da alle var gått hjem. Det var klart på forhånd at dette kom til å bli det største mesterskap arrangøren hadde hatt, så det burde være klart at behovet for god planlegging på forhånd var større enn noensinne. Her var det nødvendig å planlegge ned til minste detalj og skaffe frivillige med klare og definerte oppgaver. Her var det nødvendig med en sikker hånd i ledelsen og en klar speaker som sa ting som f.eks. “Nå løfter Hans Hansen. Han forsøker på 200 kg. Etter han kommer Ole Olsen, Nils Nilsen og Frank Fredriksen” – ikke “Hvem er nestemann? Er det det Hans? Og hva er det på stangen? Karl, kan du komme hit litt. Ok, dette går bra!”
Det var dessverre denne komplett utilgivelige mangel på system som sitter igjen i minnet.
For det andre fikk vi den nyheten på selve stevnet at Idrettsforbundet hadde samme morgen på sitt landsting vedtatt å stifte et eget styrkeløftforbund innen to år. Et etterlengtet mål i sikte. Guðjón og Sigurjón kom til stevnestedet direkte fra idrettstinget, i dress og oppildnet av nyheten.
For det tredje var dopingkontrollen møtt opp – for første gang i sportens historie på Island – og hvem hadde den ære å bli tatt til kontroll for første gang i livet: Yours truly. Ikke før hadde jeg fått av meg markløftdrakten før det dukket opp to rødkledde damer med mapper og ID-kort og bad meg om å komme og tisse på et glass. Jeg ble glad for å se dem, men hjelpe meg hvor vanskelig det er å tisse på bestilling! Særlig når to damer venter på deg og dilter etter deg hele tiden. Jeg drakk fire brusflasker og en halv liter kaffe før det ble resultater.
For det fjerde hadde jeg med meg en ny assistent denne gangen. Jeg har aldri hatt noen særlig nær medhjelper som jeg har kunnet stole på på stevner. Det har alltid ordnet seg på et vis, men jeg har opplevd å stille til start i håp om å finne en tilfeldig forbipasserende på stedet. Det er ingen fremtidsløsning. Da jeg var i Norge, så jeg at flere av de norske jentene hadde rekruttert ektemannen og nå hadde også Maria skaffet seg et mannfolk som var brukbar som assistent. Kanskje ingen dum ide? Jeg bestemte meg for å prøve å trene min mann opp i rollen. En mann jeg har hatt gående i 35 år og som har vist seg å være til å stole på, er en uutnyttet ressurs. Jeg foreslo derfor at hvis han ble min assistent, skulle jeg bli hans caddy i golfen i sommer. Han slo til uten tenkepause.Vi har vært gift i 35 år og vi er så ulike som to mennesker kan bli. Interessene våre tangerer ikke hverandre. Han har vært tilstede på et styrkeløftstevne én eneste gang i sitt liv, så her var det snakk om å starte fra scratch.
Jeg fikk dradd han med på to treninger før mesterskapet for å gi han et innblikk i forholdene. Det ble til at jeg måtte avtale med Klaus om å surre meg på stevnet, min kjære klarte ikke å opparbeide tilstrekkelig hurtighet i tide. Nå går vi inn i en fase i vårt ekteskap med regelmessig surringstrening. Kanskje vi kan finne en interessant vri på det …
Ellers gikk det greit. Han kledde meg i benkskjorte, meldte løftene, hentet forsyninger og peppet meg opp. Jeg tror det kan være en framtid her. Nå må jeg bare venne han av med å mase så mye. En assistent må kunne holde kjeft og gjøre som han får beskjed om. Det er noe alle menn burde kunne – come to think of it.

Jeg har en mistanke om at han er den som har gjort den beste dealen her, forresten. Jeg ser fram mot sommeren med blandete følelser. Jeg ser meg selv i ånden drassende på en svær golfbag over stokk og stein.
For det femte oppnådde jeg mitt beste resultat noensinne. Denne gangen hadde jeg definerte mål i sikte. Jeg visste hva jeg måtte oppnå for å være a)fornøyd – b)kjempefornøyd – c)ekstatisk. Nemlig a)360 – b)370 – c)380.

I bøy startet jeg i 120. Som vanlig hadde jeg brukt de to siste treningene på å prøve å komme meg ned til gyldig dybde. Uten særlig resultat. Jeg var likevel rimelig trygg på at jeg skulle klare det når jeg måtte, og det slo til. 120 var enkelt og greit. Så tok jeg 130 som var ny nordisk VET-rek. Tre hvite lys. Jeg hadde klart å forbedre meg og jeg bestemte meg for å gi meg i kast med 140. Det har vært mitt mål i 5 år nå. Persen var 137,5, et idiotisk tall.
Stangen var ubeskrivelig tung på ryggen. Jeg tenkte for meg selv: “WTF – skal jeg bøye med dette her??”. Jeg bestemte meg for å la det stå til og stole på den islandske innstillingen: Det vil helst gå bra.
Jeg mistet mer eller mindre kontrollen på veg opp, men Klaus skreik inn i øret mitt “fight, fight!” og jeg gjorde det og kom meg opp igjen på et vis. Det var et elendig løft, men gyldig 2-1 og jeg hadde satt nok en nordisk rekord og ikke minst en personlig rekord. 15 kg forbedring fra november. Ikke dårlig.
Det var en god begynnelse, nå gjaldt det å beholde den gode følelsen over i benken.
Jeg hadde tatt 100 kg med stopp på trening og 105 med litt hjelp fra en venn. Ergo hadde jeg en drøm om å få prøve meg på 100 kg i tredjeløftet. Men jeg merket egentlig allerede i det første løftet at dette ikke var dagen for de helt store utskeielsene. Stangen kjentes så tung allerede i 85 kg. Jeg begynte der, og det gikk så greit at alle trodde at det hadde vært en enkel sak og oppfordret meg til å legge skikkelig på i andreløftet. Jeg mente det var tryggest å holde meg til 90 kg. Det var det egentlige målet mitt – det måtte jeg i hvertfall klare. Det kjentes også tungt ut, men gikk opp 3-0 akkurat slik jeg hadde planlagt.
Skulle jeg prøve 100?? Jeg visste med meg selv at det var urealistisk, dette var ikke dagen. 95 var kanskje innenfor rekkevidde, så jeg bestemte meg for det. Jeg gjorde meg all den flid jeg kunne og fikk stangen opp etter et gyldig stopp. Men så skjedde det noen merkelig som jeg ikke kan forklare. Jeg trodde jeg var ferdig med løftet, men plutselig var stangen på veg ned igjen!! Jeg trodde virkelig at jeg hadde avsluttet løftet, men hadde altså ikke låst skikkelig. Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde. Det var høyre siden som sviktet slik den har gjort før i vinter. Noe gikk galt.
Men, men, det er ikke bare, bare. Eller som Petter Solberg sier: but, but, it isn´t only, only
Jeg var fornøyd med 90 tross alt. Ny norsk VET-rek. Jeg vet at jeg kan klare mer. Nå gir jeg meg ikke før jeg klarer 100.

Da var det tilbake i den forferdelig trange drakten til markløft. Jeg bestemte meg for å sette ned begynnervekten til 125. Det var ingen sak. Gikk så til 135 som var litt tyngre, og så til 140. Det var målet jeg hadde satt meg og jeg var bestemt på at det skulle opp. Det var i nærheten av max, jeg hadde kanskje tatt 145 men jeg er ikke sikker. Jeg hadde i alle fall forbedret meg, enda en rekord, åtte gyldige løft og 370 totalt. Jeg var kjempefornøyd. Dette er kvalifiseringskravet til åpent NM i min klasse. Jeg synes det er kult at en dame i min alder kan klare å oppfylle det kravet. Men jeg står over NM denne gangen. Kanskje jeg kan begynne å tenke på et internasjonalt veteranstevne? For å delta for Norge på VET-EM må man ha 290 kg ….
Det ble en lang dag i Mofellsbæ. Det tok uendelig lang tid og var ikke over før klokken var over ni om kvelden.
Et sånt arrangement kan ikke et ordentlig idrettsforbund være bekjent av. Man arrangerer ikke et islandsmesterskap, et hvilket som helst mesterskap, sånn på lykke og fromme.
Odin SK holdt norgesmesterskapet i benk forleden. Det var 173 påmeldte deltakere. Odin er en liten klubb med 38 registrerte medlemmer ifølge hjemmesiden. Noen av dem deltok på stevnet. Likevel klarte klubben å arrangere mesterskapet på en god måte med god planlegging. Sånn skal det gjøres. Her er et stort forbedringspotensiale for KRAFT, og denne arrangøren må aldri få sjansen til å gjenta noe liknende.
Nå er denne tørnen over og jeg er klar for neste mål: ned i – 82,5.


U/J/V – NM 2005 (no)

Etter at jeg hadde satt to norske veteranrekorder på det siste islandske mesterskapet, tenkte jeg at jeg kanskje hadde noe å gjøre på NM for ungdom og veteraner 2005. Det var jo nærliggende ettersom mesterskapet skulle arrangeres i Bergen og alt og det. Jeg hadde rikelig tid til å forberede meg. nå skulle jeg skikkelig skrive meg inn i de norske bøkene. Treningen gikk bra, særlig gikk det framover i bøy. Derfor bestemte jeg meg for å konkurrere i samme vektklasse igjen for å prøve å forbedre min egen rekord i bøy før jeg tar steget opp i eldre veteran ved nyttår. KRAFT skulle holde islandsk cupstevne helgen før, og jeg bestemte meg for å ta det som en generalprøve. Det var jo en stund siden jeg hadde vært med på stevne.  Jeg overtalte Maria til å bli med til Norge, kjøpte flybilletter, fikk fri på jobben, meldte meg på til stevnene og begynte å pusse løfteskoene, stryke benkpresskjorten og polere beltespennen. Alt var klart!

På siste trening før cupstevnet betstemte jeg meg for å slutte men et siste markløft, en slags lykke-til-løft, prikken over i-en. Jeg hadde tatt 140 og var ferdig med treningen, men bestemte meg likevel dessverre for å ta en 135 for moro skyld. Det var ikke tungt, det var et godt utført løft, verken skeivt eller ukonsentrert, men da stangen var kommet 10 cm fra gulvet, hører jeg en ekkel lyd i ryggen og plutselig står jeg på ett bein bleik av smerte.
Jeg visste med en gang at det ikke ville bli noe cupstevne på meg, og at det også nå spøkte for NM.

Jeg haltet hjem og satte meg i en bøtte med is og tømte i meg et glass med smertestillende. Fysioterapeuten så tenksom på meg og befølte meg høyt og lavt. Han konkluderte med at korsryggen hadde hoppet ut at stilling og musklene rundt hadde sympatisert med krampe og forstrekkelser. Jaja, det kunne vært verre, tenkte jeg. Fyren begynner å kna og herje og sier at jeg skal trene lett og forsiktig. Ingen bøy eller mark thank-you-very-much. Det hadde jeg jo ikke tenkt å gjøre heller, så det var greit nok.

Nå er gode råd dyre. Hva skal jeg gjøre? Cupstevnet kan jeg glemme, det er helt klart. Isteden får jeg assistere Maria, som stiller i 75 kg klassen og setter 9 islandske rekorder på ett brett.

NM henger i en tynn tråd, men jeg bestemmer meg for å reise og varme opp og se hvordan det går. Jeg merker at det går bedre dag for dag så jeg er blitt forholdsvis optimistisk på at jeg vil klare å gjennomføre stevnet. Om det blir forbedringer av resultatene er en annen sak.

Vi reiser om torsdagen. Mesterskapet starter fredag med gamlekara. Damer og ungdommer skal løfte lørdag.

Jeg våkner tidlig fredag morgen, vi har litt å gjøre om formiddagen og så har vi tenkt å dra i hallen og se på gamlingene.
Best å stikke ut på badet og pusse tennene. Jeg rusler ut på badet, stiger inn på badegulvet og DERMED SKJER DET! Jeg glir på badegulvet rett ut i spagaten, muskelfestet øverst i høyre lår revner og jeg ligger i forsterstilling skrikende på gulvet. Det var 5 cm klaring på at jeg smalt nakken i kanten på dusjkabinettet. NEEEEIIII DET ER IKKE MULIG. DETTE KAN IKKE VÆRE SANT. BACK TO SQUARE ONE AND THEN SOME. Jeg har ikke hatt så vondt siden forrige barnefødsel.
Maria kommer løpende og glor med åpen munn. Hva skjer? Jeg kan ikke snakke og drar meg på alle fire inn på soverommet og vurderer å begynne å gråte. Jeg bestemmer meg for å droppe det..
Jeg vet ikke hva som er verst, smertene eller at jeg nå definitivt har mistet anledningen til å gjøre noe fornuftig på plattingen. Eller at det skulle skje på en så utrolig tåpelig måte. Å gli på badegulvet som en beinskjør åttiåring er for teit. Jeg presser Maria til å avlegge høytidelig løfte om aldri å fortelle hva som egentlig skjedde, vi må tenke ut en litt mindre pinlig offisiell forklaring.

Hva skal jeg nå gjøre? All fornuft tilsier at jeg skal kaste inn håndkleet og se virkelighetene i øynene. Og jeg har svart belte i fornuftig oppførsel.
– Jeg vet hva guttene ville ha gjort, sier Maria
– Å? Hva da?
– De ville bite tenne sammen.
– Is that so?? Er det alternativene? Å ta fornuften fatt – eller oppføre seg som et mannfolk?
Jeg bestemmer meg for å ikke gi meg. Jeg stiller, varmer opp og så får vi se hvor langt det holder. Jeg gir meg ikke i første omgang.

Formiddagen går med til å finne et treningssted for Maria. Hun må ha en marktrening, hun forbereder seg til det islandske mesterskapet i mark der hun har som mål å ta 200kg. Linda Høyland foreslår Vektertoret. Vi er innom Puls i Strusshamn, men der har de ikke vekter nok til å fylle stangen for henne. Der treffer vi en frisk og tannløs syttiåring som viser seg å ha vært på landslaget i vektløfting og være tidligere verdensmester for veteraner. Han forteller at han har vært på Island flere ganger, bl.a. som reiseleder for et styrkeløftlag for funksjonshemmede. Vi prater lenge, løfterer finner man overalt.

Så drar vi til Haukelandshallen for å følge med veteranherrene. Der var det mange spreke og spenstige. Høydepunktet var da Rolf Halvorsen satte verdensrekord for superveteraner med 163 kg i benkpress i direkte tv-overføring. Det var kult. Arrangementet var forbilledlig og i pausen kunne vi se på utstyr til salgs, spise varm mat og kaker. Jeg investerte i nye knebøysko og Maria i markløftdrakt.
Jeg var skikkelig dårlig, kunne verken sitte eller gå og vi dro tidlig hjem. Etter en forferdelig omgang med massasje la jeg meg og bestemte meg for å se lyst på livet.

Den store dagen opprant med typisk bergensk vær. Det regnet trollkjerringer. Innveiing var allerede klokken 9. Der var alle jentene fremmøtt, bl.a. Hildeborg Hugdal som var stor og strålende og smilende. Tone Glomstein stod over, men Lise Engsnes var der. Hun har noenlunde samme totalvekt som jeg så det kunne bli moro. Jeg begynte tidlig å varme opp, svært rolig og jeg var skikkelig spent på hvordan det skulle komme til å gå. Jeg hadde ikke bøyd knærne siden midt i oktober. Jeg hadde vondt, men ikke uutholdelig. Men allerede i 80 kg merket jeg at jeg stod på én fot og løftet. Høyrefoten virket ikke lenger. Det var ingen styrke i den. Jeg bestemte meg for å prøve med drakt og surringer. Da ble det litt bedre. Jeg satte begynnervekten ned fra 130 til 120 og bestemte meg for å la det stå til.

For å gjøre en lang historie kort, skuffelsen var total. Jeg fikk tre ugyldige løft. Alt var over. Jeg kunne skrike.
Det var ingen vits i å fortsette. Jeg så meg ikke klare noen forbedringer i benken og jeg tvilte på at jeg ville klare å bøye meg ned til stangen i markløft. Smertene var helt enkelt for store.
Jeg tåler ikke å gi meg. Jeg hater det!! Det er ingenting i vegen for å tape for en som er sterkere når en har klart å gjøre sitt beste, men å bli disket uten å ha gjort noe i det hele tatt er for jævli!! Jeg var rasende.
Kanskje har jeg godt av en på trynet i blant. Men jeg har ikke sagt mitt siste ord, det er helt 100% bombesikkert!

Om kvelden var det fin bankett med taler og greier og nyheter om at Tollef Taksdal hadde fått bronsemedalje i benk i Florida og holdt på å varme opp i markløft. Stor applaus.

Det gikk ikke som jeg hadde tenkt. Det er ikke det verste jeg har vært med på, men det er det mest utgjorte jeg har vært med på.
Det var moro lell. Moro å bli bedre kjent med Maria, moro å treffe mange hyggelige mennesker – gamle kjente og nye fjes. Vi kom oss ut av Bergen i grevens tid, dagen før det store uværet der menneskeliv gikk tapt.

Nå er vi kommet til april. Jeg er tilbake i trening, men går fortsatt og kjenner på skaden.
Det viste seg at muskelfestet var røket helt av og nerver og sener og pø oppi der også temmlig frynsete.
Jeg konsentrerer meg om benken, teknikktrening og grunnstyrke i alle grener. Det går framover, men det er vanskelig å være tålmodig og optimistisk når det går så langsomt.


Frelseren

Jo Nesbø; Frelseren

Jo Nesbø har skrevet en bok som heter Frelseren.
Den handler om en kroatisk leiemorder med tilnavnet Frelseren (på kroatisk) som har kontrakt på en offiser i den norske Frelsesarméen. Det viser seg at kontrakten faktisk ble inngått av den selvsamme offiser og det egentlig påtenkte offeret var hans bror. Continue reading


Cris Tvedt

Cris Tvedt:
Rimelig tvil – Fare for gjentagelse – Skjellig grunn – Rottejegeren – Dødens sirkel – Av jord er du kommet

Jeg har lest alle bøkene til Cris Tvedt i sommer. Det var en fornøyelse.
For det første er han jo bergenser. Bøkene foregår i Bergen, og det er så fint å lese om steder du kjenner. Continue reading


1 Comment

Ved Rundarne (Aasmund Olavsson Vinje)

No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna ‘svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer’ meg tankefull, men endaa fjaag
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

Ja, Livet strøymer paa meg, som det strøymde,
naar under Snjo eg saag det grøne Straa.
Eg drøymer no, som fyrr eg altid drøymde,
naar slike Fjøll eg saag i Lufti blaa.
Eg gløymer Dagsens Strid, som fyrr eg gløymde,
naar eg mot Kveld af Sol eit Glimt fekk sjaa.
Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,
naar Soli heim mot Notti vil meg lysa.

Alt er som fyrr, men det er meir forklaarat,
so Dagsens Ljos meg synest meire bjart.
Og det, som beit og skar meg, so det saarat,
det gjerer sjølve Skuggen mindre svart;
sjølv det, som til at synda tidt meg daarat,
sjølv det gjer’ harde Fjøllet mindre hardt.
Forsonad’ koma atter gamle Tankar:
det sama Hjarta er, som eldre bankar.

Og kver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
Som det var Kjæmpur spyr eg, kven som vinner
af den og denne andre haage Nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
Og inn i siste Svevn meg eigong huggar
dei gamle Minni og dei gamle Skuggar.