Jeg kjøpte MAO-boken i sommer. Tenkte at det kunne være en idé, jeg liker å lese biografier, særlig om personer som jeg selv husker og forbinder noe med. MAO-boken var en murstein, en kinesisk mur-stein på 800 sider. Det avskrekket meg ikke. Det var bilder i den. Jeg begynte å lese og så straks at dette var en bok som måtte taes i porsjoner.
Nå er jeg kommet til side 350 og nå gir jeg meg. Mao er ikke ennå kommet til makten, men jeg orker ikke mer.
Hitler, Stalin, Pol Pot. Jeg har lest om dem alle, men dette overgår alt hva jeg tidligere har vært borte i. Jeg har ikke mage til mer. Ikke i den mest groteske Hollywoodfilm, der syke hoder har gjort sitt beste for å finne på grusomme og djevelske forbrytelser og perversiteter har jeg sett episoder som kommer i nærheten av Kinas virkelighet under Mao.
Jeg orker ikke engang å lese om det nå, 50 år etter. Det er enkelte ting jeg bare ikke har lyst til å vite.