Lyse øyeblikk

The Help – a “must-miss”?

Kathryn Stockett; the Help

Denne boken har fått stor oppmerksomhet, både som bok og film. Den svarte skuespilleren som serverer fyllte sjokoladekaker har fått Oscarsprisen.
Jeg hørte boken som lydbok. Det var en flott opplevelse. Det var ulike skuespillere som leste de ulike rollene og det hele ble som et spennende skuespill. Veldig bra gjort. En-null til lydboken som medium.

Jeg har ikke sett filmen og jeg vet ikke om jeg vil. Hollywoods dette-pakker-vi-inn-i-bomull-og-gjør-om-til-ufarlig-feel-good-komedie taktikk byr meg imot.

Boken har nemlig blitt hypet opp som et historisk tidsbilde, noe den ikke er. Stocketts portrett av de svarte er å sammenlikne med James Fenimore Coopers portrett av de røde. Et romantisk og ufarlig glansbilde av en grusom virkelighet. Eller kanskje et farlig glansbilde fordi den så tydelig er en hvit 2010-kvinnes fortelling om noe hun ikke har peiling på. Bare den vinklingen at det er en hvit, velutdannet kvinne som gir de svarte, fortapte kvinnene en stemme og selv tjener på deres erfaringer, er pinlig påfallende.

Boken sier ingenting om de svartes situasjon i Mississippi på 60-tallet. Den sier heller ingenting om de hvites situasjon i Mississippi på 60-tallet. Skeeter er ikke Viola Liuzzo.

Denne filmen er kanskje en must-miss? Eller så får jeg gå til den med samme innstilling som til en spaghetti-western. Fri fantasi.

 

Comments are closed.