Bak jernteppet

Jeg elsker å fly. Flyskrekk har jeg aldri hatt. Når maskinen letter fra bakken, er det ingenting mer jeg kan gjøre. Jeg er i Guds og flyverens hender. Da kan jeg like godt slappe av og lene meg tilbake. Styrter vi, så styrter vi, tenker jeg da.
Jeg skal innrømme at jeg følger litt ekstra med ved avgang. Det er letting og landing som er mest risikofyllt, har jeg forstått. En liten bønn til høyere makter kan ikke skade. Så lar vi det stå til.

Det er ganske trangt å reise på på vanlig pøbelklasse i dag, men jeg er liten og reiser lett. Jo mindre håndbagasje, jo bedre. Jeg har utviklet en egen teknikk så jeg kan hente fram det jeg trenger; vannflaske, lommebok, bok, penn og iPod, stue vekk resten, spenne setebeltet og være klar i løpet av noen få, effektive bevegelser.

Jeg foretrekker å sitte ved vinduet. Jeg liker å se ned på verden rundt meg.

Nå har jeg nettopp flydd inn over Tyskland. Til Frankfurt, midt i Germanias hjerte.
Et uvant landskap med rullende åser og dalsøkk. Nette små tettsteder strødd utover med store vindmølleparker som nærmeste nabo. Så fjernt fra våre norske fjorder og fjell. Ikke et hav i sikte.

De har jo berømte elver i Europa. Som de med rette er stolte av. Rhinen, Donau, Volga har fått mange dikt, bilder og komposisjoner til sin ære. Det skal verken underslås eller undervurderes. Men Herregud. Hva kan Donau stille opp mot Hardangerfjorden?? Puddefjorden for den saks skyld …

Vi lander trygt på tysk jord og jeg kommer plutselig på at jeg har vært her før. Den gangen på veg til Graz. Nå på veg til Praha.
Der har jeg aldri vært før, og jeg merker til min forbauselse at jeg ikke helt har lagt den kalde krigen bak meg! Praha var jo på den andre siden av jernteppet. Et kommunistisk land. De ble jo invadert av sovjetrusserne. Jeg kan huske det. Den uhyggelige stemningen i radio og tv. Og Dubcek med sitt slitne og snille fjes.
Hvor mange spionromaner har jeg ikke lest der helten sniker jeg rundt i Prahas gater med fare for liv og lemmer. Men nå er det andre tider.

Flyet lander og vi blir jaget ut i en lang rekke og stuet inn i en ventende leddbuss. Viljeløst lar jeg meg føre av de tyske vaktene. Jeg aner ikke hvor vi skal.
Igjen får jeg ubehagelige historiske assosiasjoner.
Jeg ser for meg gamle flimrefilmer av reisende som stues inn i krøttervogner for videre transport. Av tyske vakter.
Nei, nå må jeg skjerpe meg. Jeg var ikke født i 1943. Her er det ikke en schäfer i sikte.

Frankfurt er en kolossal flyplass, men lett å orientere seg i. Håper de ikke tuller vekk bagasjen min.

Jeg er på veg til VM i styrkeløft i Pilzen med Lufthansa.

I måneskinn flyr vi østover, østover.
Flyvertinnen serverer Butterbrezel og ser ut som Atle Antonsen i drag.

%d bloggers like this: