Islandsmesterskapet for junior og veteraner 2004.

Jeg hadde lenge gått og tellet på knappene. Det var på tide å delta på stevne. Jeg hadde trent så pass lenge at det var på tide å få registrert noen gyldige løft og finne ut hva jeg var god for. Veteranmesterskapet stod for døren og jeg oppfylte aldersbetingelsene og vel så det.
Ikke før hadde jeg registrert meg før jeg fikk en synkende følelse av å ha bestilt plass i den elektriske stol til min egen henrettelse. Tanken på at jeg, en respektabel frue i beste alder skulle stå foran publikum i en idiotisk judodrakt, blå i fjeset og med øynene på stilker under en stang var ikke fristende. Jeg så for meg alt som kunne gå galt. Jeg kom til å gå rett på ræv, eller få stangen i hodet, eller ikke klare å fullføre stevnet, eller få så latterlige resultater at jeg ikke kunne se noen i øyene etterpå. Jeg bestemte meg for å kutte ut paranoiaen og gå i gang med å forberede meg. Jeg skulle delta og jeg skulle lykkes!
Jeg forstod at jeg måtte få tips og veiledning fra erfarne løftere og trene på lovlig utstyr. Jeg forflyttet meg over til Gym80 og trente der de to siste ukene før stevnet. Sjefen tok godt imot meg, studerte løftene mine og sa at det var elendige greier. Nei, han sa ikke egentlig det, men han så på meg med så skeptisk blikk at jeg i min følsomme tilstand syntes å høre det. OK, tenkte jeg, jeg skal vise han at jeg kan løfte! Jeg vet ikke om han ble overbevist til slutt, men jeg anstrengte meg i alle fall så voldsomt i forsøket at jeg lærte en hel mengde. Og det var jo hele vitsen.
Ettersom d-dagen nærmet seg sluttet jeg å bekymre meg og begynte å glede meg. Jeg var spent på å se hvordan et sånt stevne foregikk og hvordan jeg ville takle situasjonen. Jeg følte meg som en uskyldsren jomfru som skulle til å gjøre noe nytt for aller første gang, noe som alle guttene sa var kjempegøy og jeg absolutt burde prøve …
Så var det det med vekten, da. Jeg var påmeldt i -75 kilos klassen. Da jeg steg på vekten var jeg godt over det. Godt over. F…, lynslanking! Beherskelse til frokost og beherskelse til kvelds, jogging og lange kvelds- og morgenturer med hunden. Han ble i hvert fall trimmet som aldri før. Jeg var ikke på den sikre siden før siste dagen og lovet meg selv at dette skulle jeg aldri gjøre omigjen.
Så stilte jeg til innveiing. Værsågod, inn i herregarderoben og av med klærne. Hallo gutter… jeg er jente .. hallo … bare se her… Neida, det virket ikke som om de la merke til det. Hvis det var meningen at vi skulle strippe midt inne på gulvet i herregarderoben i Gym80 kunne de jo ha sagt fra på forhånd. Da kunne jeg tatt på meg mitt spesielle undertøy og laget litt show…. Gutter i arrangementskommiteen, her er det et forbedringspotensiale!
Jónsi, min klippe og venn stilte opp selv om han var syk og egentlig burde holdt sengen. Og ikke nok med det, både Sæa og Stina møtte fram. To gode venninner som aldri har vært på et løftestevne før og hadde sånn passe peiling på hva som foregikk. Men som syntes det var topp at jeg hadde begynt med dette i voksen alder og ville støtte en god sak. Jeg ble helt rørt. Alle var forresten svært behjelpelige og vennlige, jeg følte meg hjemme.
Jeg begynte med 100 – 60 – 120 og endte med 110 – 70 – 130.
Jeg husker egentlig ingenting fra stevnet. Det var som om jeg mistet bevisstheten da jeg gikk i løftene, merkelig opplevelse. På trening gjør jeg meg ordentlig flid, med posisjon, bane, hastighet, spenning .. tenker hele tiden på hva jeg gjør. Men der var hodet blåst for enhver fornuftig tanke. Det eneste jeg registrerte var dommerens kommando. Merkelig! Huset kunne brent ned uten at jeg hadde lagt merke til det. Og bekymringer for hvordan jeg tok meg ut i den idiotiske drakten foran alle publikumerne? Glem det!
Jeg var fornøyd med at jeg klarte å gjennomføre stevnet og fikk gyldige løft i alle grener. Dybden var problemet i knebøy og jeg dreit meg ut i det siste markløftet. Jeg ville ta 140 kilo, men var nok blitt trøttere enn jeg var klar over og mistet konsentrasjonen. Men dette var en fin erfaring og jeg begynte straks å se framover mot neste stevne. Da skal jeg forbedre meg så det rekker
Det ble diskusjon om statsborgerskapet mitt. Det viste seg at det ikke er registrert islandske rekorder i min klasse, så alle løftene ville fått rekordstatus hvis jeg hadde vært islandsk statsborger. Dommerne prøvde å overtale meg til landsforræderi på flekken, men jeg blir nok ikke islandsk statsborger før i neste liv. Jeg fikk likevel tittel og premie, en fin overraskelse.
Jeg satte pokalen på et iøynefallende sted på jobben. På pokalen er det et bilde av en vill løfter midt i et markløft. Hvis elevene ypper seg, peker jeg på pokalen og flexer musklene litt, da holder de seg på matten…

%d bloggers like this: