Lyse øyeblikk


Islandsmesterskapet for junior og veteraner 2004.

Jeg hadde lenge gått og tellet på knappene. Det var på tide å delta på stevne. Jeg hadde trent så pass lenge at det var på tide å få registrert noen gyldige løft og finne ut hva jeg var god for. Veteranmesterskapet stod for døren og jeg oppfylte aldersbetingelsene og vel så det.
Ikke før hadde jeg registrert meg før jeg fikk en synkende følelse av å ha bestilt plass i den elektriske stol til min egen henrettelse. Tanken på at jeg, en respektabel frue i beste alder skulle stå foran publikum i en idiotisk judodrakt, blå i fjeset og med øynene på stilker under en stang var ikke fristende. Jeg så for meg alt som kunne gå galt. Jeg kom til å gå rett på ræv, eller få stangen i hodet, eller ikke klare å fullføre stevnet, eller få så latterlige resultater at jeg ikke kunne se noen i øyene etterpå. Jeg bestemte meg for å kutte ut paranoiaen og gå i gang med å forberede meg. Jeg skulle delta og jeg skulle lykkes!
Jeg forstod at jeg måtte få tips og veiledning fra erfarne løftere og trene på lovlig utstyr. Jeg forflyttet meg over til Gym80 og trente der de to siste ukene før stevnet. Sjefen tok godt imot meg, studerte løftene mine og sa at det var elendige greier. Nei, han sa ikke egentlig det, men han så på meg med så skeptisk blikk at jeg i min følsomme tilstand syntes å høre det. OK, tenkte jeg, jeg skal vise han at jeg kan løfte! Jeg vet ikke om han ble overbevist til slutt, men jeg anstrengte meg i alle fall så voldsomt i forsøket at jeg lærte en hel mengde. Og det var jo hele vitsen.
Ettersom d-dagen nærmet seg sluttet jeg å bekymre meg og begynte å glede meg. Jeg var spent på å se hvordan et sånt stevne foregikk og hvordan jeg ville takle situasjonen. Jeg følte meg som en uskyldsren jomfru som skulle til å gjøre noe nytt for aller første gang, noe som alle guttene sa var kjempegøy og jeg absolutt burde prøve …
Så var det det med vekten, da. Jeg var påmeldt i -75 kilos klassen. Da jeg steg på vekten var jeg godt over det. Godt over. F…, lynslanking! Beherskelse til frokost og beherskelse til kvelds, jogging og lange kvelds- og morgenturer med hunden. Han ble i hvert fall trimmet som aldri før. Jeg var ikke på den sikre siden før siste dagen og lovet meg selv at dette skulle jeg aldri gjøre omigjen.
Så stilte jeg til innveiing. Værsågod, inn i herregarderoben og av med klærne. Hallo gutter… jeg er jente .. hallo … bare se her… Neida, det virket ikke som om de la merke til det. Hvis det var meningen at vi skulle strippe midt inne på gulvet i herregarderoben i Gym80 kunne de jo ha sagt fra på forhånd. Da kunne jeg tatt på meg mitt spesielle undertøy og laget litt show…. Gutter i arrangementskommiteen, her er det et forbedringspotensiale!
Jónsi, min klippe og venn stilte opp selv om han var syk og egentlig burde holdt sengen. Og ikke nok med det, både Sæa og Stina møtte fram. To gode venninner som aldri har vært på et løftestevne før og hadde sånn passe peiling på hva som foregikk. Men som syntes det var topp at jeg hadde begynt med dette i voksen alder og ville støtte en god sak. Jeg ble helt rørt. Alle var forresten svært behjelpelige og vennlige, jeg følte meg hjemme.
Jeg begynte med 100 – 60 – 120 og endte med 110 – 70 – 130.
Jeg husker egentlig ingenting fra stevnet. Det var som om jeg mistet bevisstheten da jeg gikk i løftene, merkelig opplevelse. På trening gjør jeg meg ordentlig flid, med posisjon, bane, hastighet, spenning .. tenker hele tiden på hva jeg gjør. Men der var hodet blåst for enhver fornuftig tanke. Det eneste jeg registrerte var dommerens kommando. Merkelig! Huset kunne brent ned uten at jeg hadde lagt merke til det. Og bekymringer for hvordan jeg tok meg ut i den idiotiske drakten foran alle publikumerne? Glem det!
Jeg var fornøyd med at jeg klarte å gjennomføre stevnet og fikk gyldige løft i alle grener. Dybden var problemet i knebøy og jeg dreit meg ut i det siste markløftet. Jeg ville ta 140 kilo, men var nok blitt trøttere enn jeg var klar over og mistet konsentrasjonen. Men dette var en fin erfaring og jeg begynte straks å se framover mot neste stevne. Da skal jeg forbedre meg så det rekker
Det ble diskusjon om statsborgerskapet mitt. Det viste seg at det ikke er registrert islandske rekorder i min klasse, så alle løftene ville fått rekordstatus hvis jeg hadde vært islandsk statsborger. Dommerne prøvde å overtale meg til landsforræderi på flekken, men jeg blir nok ikke islandsk statsborger før i neste liv. Jeg fikk likevel tittel og premie, en fin overraskelse.
Jeg satte pokalen på et iøynefallende sted på jobben. På pokalen er det et bilde av en vill løfter midt i et markløft. Hvis elevene ypper seg, peker jeg på pokalen og flexer musklene litt, da holder de seg på matten…


Islandsmesterskapet 2005

Jeg stilte til start for andre gang i et større mesterskap med masse publikum, løftere av internasjonal klasse, tv og media.
Det ble holdt på Grand Hotel Reykjavik og var jubileumsstevne for KRAFT, Islands styrkeløftforbund, som er 20 år i år. Fullt hus og stormende jubel.
Salen var for liten til den store folkemengden som strømmet til. Folk stod og satt over alt. Vi som var i ilden fikk tildelt et venteområde bak et skjermbrett ved inngangen og der ble det skikkelig intimt. Jeg havnet halvveis under en svær pottepalme og måtte skyve greinene til side for å kunne følge med. Men det gikk bra. Oppvarmingen for de letteste klassene foregikk nede i kjelleren og det var også forsåvidt greit nok. Men kommunikasjonen var litt treg, så vi holdt på å gå glipp av presentasjonen i starten.
Det var 4 damer med denne gangen, én i hver klasse for sikkerhets skyld. Vi var to utlendinger som ikke kunne vinne mesterskapstittel, men jeg hadde tatt mål av meg til å sette to norske veteranrekorder og konsentrerte meg om det.

I knebøy begynte jeg i 120 kg. Jeg hadde ikke tatt høyden på stativet nøyaktig nok, så jeg hadde problemer med å komme ut med stangen. Jeg måtte opp på tå som en annen ballerina. Heldigvis klarte jeg å holde hodet kaldt og gjøre et fint løft. Dette var jo min egen klønefeil, og de påpasselige vekterne fikset det til neste omgang.
I andre forsøk la jeg opp til ny norsk rekord, 132,5 kg. Igjen var det litt klabb og babb, for Jóhanna som skulle løfte før meg, hadde valgt å stå over omgangen uten at jeg hadde fått vite om det. Så mens jeg satt der og ble surret og ante fred og ingen fare, gikk klokken. Så ble det rop og ny aksellerasjonsrekord i knebindsurring og jeg kom meg på plattingen i grevens tid. Jeg visste at jeg hadde styrken inne, så jeg konsentrerte meg om å gjennomføre skikkelig, med riktig dybde og etter dommernes anvisninger. Det gikk bra, det var en fin opplevelse, for jeg merket med en gang at jeg hadde full kontroll og visste at jeg kom til å klare det.
Så var det spørsmål om 3. løftet. Skulle jeg prøve på 140? Det er målvekten min for øyeblikket, og nå hadde jeg sjansen til å gjøre det … Men så hadde jeg tatt mål av meg til å klare sammenlagtrekorden også, og da kom jeg til å trenge hvert gram jeg kunne få. Jeg valgte en litt mer konservativ linje og gikk for 137,5. Det var også et bra gjennomført løft, men en god del tyngre. Så jeg tror nok jeg gjorde rett i å stå over 140 i denne omgang. Jeg tar det neste gang.

Så var det over til benken. Jeg hadde perset med 75 på veteranstevnet i februar. Det var et litt suspekt løft er jeg redd for, jeg tror nok jeg hadde dommerne på min side da, men gyldig er gyldig. Nå stilte jeg til start i min nye benkpresskjorte som jeg hadde kjøpt trang da jeg var i -75. Nå var den SKIKKELIG trang. Jeg hadde satt opp begynnervekten til 72,5 for å være sikker på å i det hele tatt komme ned med stangen.
Første løftet var svært lett, jeg måtte konsentrere meg om å komme ned, oppturen var enkel og grei. Så tok jeg 77,5 i andre forsøk. Det var også lett, men det ble underkjent av en eller annen grunn. Jeg tror rett og slett at stangen ikke berørte kroppen, det må være det. Jeg ble litt sur fordi jeg hadde gledet meg til å prøve meg på 80 i tredjeløftet, men nå valgte jeg igjen den forsikte linje og bad om 77,5 igjen. Denne gangen gikk det bra.

Nå var det markløft. Alt blodet var kommet ut i musklene og ingenting var igjen i hodet. Det merket jeg da jeg skulle til å legge sammen resultatene mine og finne ut hva jeg måtte løfte i mark for å klare sammenlagtrekorden. 137,7 + 77,5 = ???? Ikke tale om at jeg kunne legge sammen i hodet. Og 360 – x = ????
Jeg måtte til med papir og blyant, legge sammen opp i mente og telle på fingrene for å finne ut at jeg trengte 145 kg. Det burde gå greit. Skulle jeg begynne der, eller ta det i andre forsøk?
Igjen valgte jeg den konservative linje og begynte i 130. Det var jo egentlig siste oppvarmingsløft. I andre forsøk tok jeg 145 under full kontroll. Og avsluttet med 150 som også var under brølegrensen.

Dermed var jeg i mål, med 137,5 – 77,5 – 150 = 365. Jeg var riktig tilfreds med det. Tilfreds med tallene, men enda mer tilfreds med måten jeg gjennomførte stevnet på. 8 gyldige løft og mye større selvsikkerhet og kontroll på plattingen. Jeg husker første stevnet mitt der jeg nærmest løftet i ørska og ikke husket noen ting etterpå. Nå var jeg hele tiden ved bevissthet i gjerningsøyeblikket.

Jeg skiftet og fikk med meg markløftene i superklassen. Auðunn tok 1117,5 sammenlagt etter å ha satt nordisk bøyrekord med 432,5 og islandsk benkrekord med 300 kg. Han er en sånn konkurransemann og så rolig og behersket at man vet ikke helt hvor han tar det fra. Gledelig å se at han lykkes. Benni hadde varslet ny verdensrekord i mark og åpnet i kjent stil med 410 uten problemer. Han kunne også ha klart 1100 sammenlagt hvis han hadde lagt listen litt lavere i andre forsøk, men han gikk rett på 425. Han hadde to gode forsøk uten å komme helt i mål. Men han har jo framtiden foran seg får vi håpe.

Stevnet var slutt klokken 17.00. Innveiingen startet kl. 10.00 så jeg var temmelig utmattet da det hele var over. Jeg var så tom i hodet at jeg ikke kunne finne bilnøklene mine. Jeg satte hele ryddegjengen i sving med å lete uten resultat. Jeg måtte ringe hjem og be Kristján komme med reservenøklene. Da jeg tok en siste runde i oppvarmingsrommet oppdaget jeg anorakken min som hang der så fint med lommene fulle av bilnøkler. Jeg hadde glemt at jeg hadde yttertøy med meg! Nå er det best å komme seg hjem og slappe av, tenkte jeg. Kanskje jeg burde få noen andre til å kjøre …?