Hvorfor i helvete?

Jeg så et interessant tv-program i går. En religionsforsker prøvde å forklare hvorfor mennesket har en sånn hang til å tro på Gud/guder.
Det hørtes fornuftig ut det han sa.
At mennesket hele tiden leter etter mønstre i tilværelsen, mening, struktur i en ustrukturert og tilfeldig virkelighet. Å tenke inn en Gud er et forsøk på å forklare virkeligheten og få kontroll over kaos. Skape en mening og sammenheng i tilværelsen.

Interessant.

Å tro på Gud er da et forsøk på å forstå hvorfor livet er som det er. Og så antakelig å leve i tråd med den forståelsen for å få mest mulig ut av livet? Sounds like a good idea ..? Not..?

Det er ulike religioner med ulike forklaringer og formål.

Hvis jeg har oppfattet buddhismen riktig, er hovedsaken for buddhistene å unngå smerte. Den beste måten å leve livet på er å leve uten smerte. Å ikke gjøre seg noen forventninger, ta alt som det kommer. En slags passiv nøytraltilstand.
For oss i vesten kan det virke litt smålåtent. Vi tror på retten til „pursuit of happiness“. Vi slår oss ikke til ro med fravær av smerte, vi vil gjerne ha litt lykke også.

Jeg er kristen.
Hvorfor i all verden? Hvorfor er jeg, et så jordnært og kynisk menneske, kristen? For Christ´s sake!

Har jeg behov for å forklare virkeligheten? For å „forstå“ hvorfor Cathrina slo inn over New Orleans?? Nei. Jeg har ikke noe problem med å leve i en tilfeldighetenes verden.

Er jeg kristen fordi jeg vil unngå smerte? Nei.
Jeg er ikke ute etter et problemfritt liv. Smerte, sorg og vanskeligheter er umistelige deler i mitt liv, noe jeg ikke kan leve uten.

Er jeg kristen i håp om å bli fyllt av lykke? Nei.
Lykkefølelse kan være varig eller flyktig og jeg trenger ikke religion for å være lykkelig – det holder med en tur i skogen, samvær med kjente og kjære eller stafettgull til Norge.

Jeg er heller ikke kristen i håp om å leve evig. Frykt for døden skal visst være grunnen til at noen søker i tilflukt i religion. Ikke så med meg. Tanken om evig liv frister egentlig ikke noe særlig. Sant å si synes jeg det er et drawback ved hele kristendommen!

Så hvis jeg ikke søker mening, ikke søker trygghet, ikke søker lykke, ikke er på flukt fra døden, hvorfor er jeg da kristen, for fan´n?

Jeg vet at det høres stupid ut, men jeg er kristen fordi jeg er blitt kalt til det. Det kom noen og banket på døren. „Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.“  Åp. 3,20.
Det er sant som Jesus sier: „ Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av Far.“ Joh. 6,65.

Jeg er blitt kalt til tro. Jeg har fått ånden over meg. Jeg fikk „an offer I could not refuse“. Jeg tok imot tilbudet. Ikke i håp om et problemfritt liv, evig liv og lykke og alle ønsker oppfylt. Men for å leve det virkelige livet.

Da det gikk opp for meg at Jesus virkelig er sannheten og livet, ble livet uten han veldig uinteressant. Veldig lite spennende. Da ble det tydelig for meg at det eneste livet som er verdt å leve, er det virkelige livet. Det som bygger på sannhet, ikke på følelser, naive forhåpninger og mer eller mindre sunn fornuft.

Å leve et liv uten tro er svært begrensende i mine øyne. Som å leve med skylapper i husarrest. Det går an så lenge du er sikker på at det ikke  finnes noen annen virkelighet. Men når du først har oppdaget verden utenfor, kan du ikke lenger slå deg til ro med det livet du kan skape for deg selv inne i huset ditt. Uansett hvor velutstyrt og fint du har det.

Du vil ha del i det virkelige livet.
That´s why.

%d bloggers like this: