Lyse øyeblikk

Den smale sti

Den smale sti
Når du blir kristen, får du en oppgave for livet; å kjempe mot synden, å bli et bedre menneske, å vokse i tro og visdom. Det er ingen smal sak.

“Synd” er et ord som i vår tid nesten har mistet sin betydning. Ordet er blitt så befengt med urelevante konnotasjoner at det nesten er ubrukelig. Folk som himler med øynene hvis du sier at du kjemper mot synden, setter seg interesserte opp i stolen hvis du sier at du har funnet en fantastisk veg til selvutvikling, autostradaen til personlig vekst. Det høres mer moderne ut, men er i praksis det samme.

Synd er det som står i veien for at jeg får fullt utbytte av livet. Det som hindrer meg i å utnytte mine evner til fulle, hindrer meg fra å fylle min rolle i verden, holder meg tilbake. Synden ligger gjemt i min svakhet og gjør at jeg forsømmer viktige oppgaver, ødelegger for og tar motet fra andre, ikke stiller opp når det gjelder. Kampen mot synden går ut på å oppdage sine egne svakheter, se i øynene de konsekvensene mine handlinger og ord og unnlatelser har fått for andre og ta det innover seg. Det er ingen smal sak. Det er noe av det mest krevende og vanskelige et menneske kan gi seg i kast med. Bare spør alle psykologene og terapeutene som jobber i dette faget. Mange mennesker stritter imot og går utenom. Det er forståelig, men kortsynt.

Når du blir kristen, er det denne vegen du slår inn på. Du begir deg inn på den smale sti, og kunsten er å holde seg der. Stien starter ved skiltet der det står: ” bekjenn dine synder”. Se deg selv i øynene, studer på nært hold din egen svakhet og styrke. Der starter vegen mot selvutvikling og vekst.

På denne smale, minebelagte sti kan det være godt og trygt å ha kyndig reisefølge og godt lys. Som kristen har du det. Reisefølget er ingen annen en den hellige Ånd. “Han” er til å stole på, og han har med seg en sterk lykt, Guds ord. I lyset av Guds ord kommer dine tabber og din ondskap til syne. I lyset av de kravene som der stilles, går din selvgodhet på trynet. Du oppdager hvem du er, og det er ikke nødvendigvis den du trodde du var.

Å bekjenne sine synder er som å starte en hulevandring. Du begir deg inn i ukjent terreng i en stor, mørk hule med skumle og overraskende irrganger, stadig nye fallgruver og snublesteiner. Hvis du tar mot til deg og ikke snur etter fem minutter, kan du komme dypt, dypt inn i fjellet og finne stadig smalere ganger og trangere passasjer. Mørket blir tettere og det blir vanskeligere å puste, her er det gammel og muggen luft. Hvis du tør å gå videre kan du komme inn til din dypeste skam og groveste forbrytelse. Og hvis du kommer dit, i denne avkroken lengst fra folkeskikken og løfter lyset og lar det falle på huleveggen, så vil du se det. Det første lyset faller på, det første du får se, er denne grafittien: JESUS WAS HERE.

Uansett hvor dypt i avgrunnen du har forvillet deg, har Jesus kommet deg i forkjøpet med sin nåde.

Og nå har du havnet opp i det virkelige eventyret! Nå begynner det virkelige livet. Veien tilbake går mot lyset, livet og samfunnet med Gud og medmennesker.

Comments are closed.