Lyse øyeblikk


Velg riktig preposisjon

Jeg er språklærer. Min arbeidsdag går med til å gi islandske barn trening i å bruke norsk. Fortrinnsvis riktig.
En av de tingene vi trener på, en av de tingene som er vanskelig i fremmedspråk, er å velge riktig preposisjon. Det er ingen enkel sak, særlig når preposisjonen står som en del av et fast uttrykk og den opprinnelige betydningen ikke er tydelig.
Hvordan skal en stakkars liten islending vite forskjellen på å ta på – å ta av – å ta i – å ta fra – å ta etter – å ta over – å ta med – å ta rundt?
Jeg har brukt dager på å lage treningsoppgaver.
I bønnearbeid er det også viktig å velge riktig preposisjon.
Jeg tror det er viktig å tenke over om man skal be om eller be for


Bönn og boðun

Undanfarið hefur verið um fátt meira talað en tillaga Mannréttindaráðs Reykjavíkur um að banna allt sem flokkast getur undir “trúboð” í leik- og grunnskólum.
Heimsóknir presta flokkast þar með, og sálmasöng, englaföndur og handfjötlun Nýja testamentisins. Sérstaklega er mannréttindafrömuðum uppsigað við Gideon-félaga. Upp til hópa meinlitlir menn sem vita ekki hvaðan á sig stendur veðrið. Flokkaðir með verstu skaðvöldum allt í einu.

Ég hef nú víst þjáð mig nóg um þessa tillögu í bili, en verð að staldra við eitt enn:
hvernig ætla menn að greina fræðslu frá trúboði í þessu tilfelli?

Má tala um Krist en taka fram að þetta er bara eitthvað bull sem örfáir milljónir manna trúa á? Má minnast á að sumir biðja borðbænir og þakka Drottinn fyrir lífið, en taka fram að við eigum Guði ekkert að þakka? Eða má bara ekki minnast á þetta yfirleitt?

Á að kenna kristinfræði en leggja sig fram við að vekja ekki áhuga eða forvitni? Hvers konar fræðsla er það?

Í öllum fögum snýst kennsla um að uppfræða, mata börnum á upplýsingum. En líka um að vekja áhuga og forvitni og hvetja nemendur til að sækja sér frekari menntunnar.
Íslenskukennari sem reynir að bæla áhuga nemenda á efninu er ekki að standa sig. Heimilisfræðikennari sem letur börn til að reyna að elda heima vinnur gegn markmiðum aðalnámskrár.
Sömuleiðis trúfræðikennari sem reynir að bæla áhuga nemenda á trúmálum og mælir gegn kirkjuheimsóknum. Hann er kannski að reyna að forðast því að boða trú, en hann er ekki að standa sig sem kennari.


Her står jeg og kan ikke annet!

Jeg er kristen.
Jeg tror på Bibelen. Jeg tror at det som står der er sant. Jeg tror at det er Guds ord.
Jeg tror at Jesus snakker sant når han sier: Jeg er veien. Jeg er sannheten. Jeg er livet. (Joh. 14.6) Jeg tror at det i virkeligheten forholder seg slik.
Hvis man gjør det, hvis man tar Bibelens ord på alvor, betyr det en radikal forandring i livet. Virkeligheten blir snudd på hodet. Det som før var hvitt, blir svart. Det som var svart, blir hvitt.

“Hvordan kan du, en ellers oppegående person, tro på noe sånt tull”, sier vennene mine, og rister på hodet.
Noen blir provosert av at jeg kan være så dum. Andre blir pinlig berørt.
Det kan jeg godt forstå. Det henger jo ikke på greip.
Eller som Bibelen så treffende sier: For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. (1.Kor 1,18).

Jeg er altså en av de troende. Jeg kan ikke annet. Jeg vet av erfaring at det holder stikk. Jeg lette, og jeg fant. Jeg banket på, og det ble lukket opp for meg. Jeg bad, og jeg fikk.
Hva jeg fikk?
Nytt liv.

Mitt liv startet med en bønn den 9. november 1971. Sånn i 11-tiden om kvelden.
Ute, under en klar stjernehimmel med oppadvendt blikk.
Det var en enkel bønn og lød sånn: Kjære Gud. Hvis du finnes der oppe, vis meg det! Amen.

Vær forsiktig med hva du ber om, sier man gjerne. Det kan gå i oppfyllelse.
For meg fikk dette bønnesukket større konsekvenser enn jeg hadde forestilt meg.

Jeg fikk et nytt liv med nye oppgaver. En av dem var jobben med å be.

Bønn er sjelens åndedrag hørte jeg sagt en gang. Bønn er like livsviktig og forfriskende som dype åndedrag. Alle kristne ber. Må be. Og noen har fått bønnen som et eget kall, en egen oppgave.

Jeg tror på bønnens makt. Den enkle bønnen jeg bad hadde makt til å forandre mitt liv for alltid. Bønnen er en naturkraft, kraftigere enn atombomben. Dette er ikke ment i overført betydning. Kraftigere enn bomber er til å ødelegge, er bønnen til å skape og bygge opp. Det er er MAKT i de foldede hender. Og vi kristne er ikke bare oppfordret til, men direkte pålagt å bruke den.

Be – og du skal få. ALT makter jeg i han som gjør meg sterk.

Vi tjener en Gud som er større enn alt. Vent mirakler.
Believe me – I know


Hellaskoðun

þegar þú tekur kristna trú færðu eilífðarverkefni. Að berjast gegn syndinni í öllum sínum myndum, að verða betri manneskja, að vaxa í vísku og trú. Ekkert smámál.

“Synd” er orð sem ekki er beinlínis í tísku nú til dags. Það hefur fengið á sig svo margar og óljósar merkingar að það er nánast ónothæft í umræðunni. Vinir mínir verða vandræðalegir eða hneykslaðir ef ég segist vera í syndabaráttu, en sperra hins vegar eyrun ef ég segist hafa fundið frábæra leið til sjálfsræktunnar, hraðbraut til aukins þroska og innsæis. Það hljómar nútímalegra og áhugaverðara. Meira svona 2009.
En í raun er ég að tala um sama hlutinn.

Syndin er það sem hindrar mig í að njóta mín í lífinu. Allt sem stendur í vegi fyrir að ég nýti krafta mína og gáfur til fulls, uppfylli hlutverk mitt í tilverunni, allt sem heftar mig. Syndin er falin í veikleikum mínum og göllum og lætur mig forðast mikilvægum verkefnum, lætur mig skemma fyrir og særa aðra og bregðast þegar mest á reynir. Baráttan gegn syndinni gengur út á að uppgötva eigin veikleika, horfast í augu við þær afleiðingar sem gerðir, orð og vanefndir mínir hafa haft fyrir aðra. Það er ekkert smámál. Það er með því erfiðasta og mest krefjandi sem maður getur tekið sér fyrir hendur um ævina. Talaðu bara við alla sálfræðingana og ráðgjafana sem vinna í þessu fagi. Margir streitast á móti í lengstu lög og lifa í afneitun. Það er skiljanlegt, en óhollt.

Þegar þú tekur kristna trú ertu farin að ganga þennan viðsjárverða veg. Feta mjóa stiginn sem vitnað er um í Biblíunni. Stígurinn byrjar við skiltið þar sem stendur: “játaðu syndir þínar”. Horfðu í augun við sjálfan þig, skoðaðu veikleika þína og styrk. Það er upphafið að sjálfsrækt og þroska.

Á þessum mjóa og vandrataða stig er gott að hafa góðan leiðsögumann og góða birtu. Kristnir hafa það. Leiðsögumaðurinn er enginn annar en Andinn heilagi. Hann er traustur, og hann hefur með sér lukt sem gefur góða birtu, Orð Guðs. Í ljósi þess sjást mistök þín og illvirki greinilega. Í ljósi þess mælikvarða sem þar er settur máttu endurmeta eigið ágæti. Þú sérð sjálfan þig í réttu ljósi, og ert kannski ekki alveg sá sem þú taldir þig vera.

Að játa syndir sínar er að fara í hellaskoðun. Þú hefur göngu inn í dimman og óþekktan munna með skuggalegum og óvæntum hliðargöngum á báðar hendur. Endalausar sprungur og lausamöl. Sumir snúa við eftir fimm mínútur, en ef þú herðir upp hugann getur þú komist mjög djúpt inn í fjallið og fundið sífellt þrengri op og dimmara skot. Hér er loftið staðnað og fúlt og erfitt að draga andan. Ef þú heldur áfram getur þú fundið leiðina inn að þinni dýpstu skömm og grófustu illvirki. Og ef þú ratar hingað í þetta skúmaskot einmanaleikans skaltu halda luktina á loft og láta birtuna falla á hellisvegginn. Og þá muntu sjá það. Sjá veggjarkrotið. Ljósið fellur á vegginn og það fyrsta sem þú sérð eru þessi orð: JESUS WAS HERE.

Sama hversu djúpt þú ert sokkinn, sama hversu langt frá mannabyggðum þú ert kominn var Jesús á undan þér þangað með náð sinni.

Nú ertu við upphafið. Leiðin tilbaka liggur í átt á ljósinu, lífinu og samfélaginu við Guð og menn.


Den smale sti

Den smale sti
Når du blir kristen, får du en oppgave for livet; å kjempe mot synden, å bli et bedre menneske, å vokse i tro og visdom. Det er ingen smal sak.

“Synd” er et ord som i vår tid nesten har mistet sin betydning. Ordet er blitt så befengt med urelevante konnotasjoner at det nesten er ubrukelig. Folk som himler med øynene hvis du sier at du kjemper mot synden, setter seg interesserte opp i stolen hvis du sier at du har funnet en fantastisk veg til selvutvikling, autostradaen til personlig vekst. Det høres mer moderne ut, men er i praksis det samme.

Synd er det som står i veien for at jeg får fullt utbytte av livet. Det som hindrer meg i å utnytte mine evner til fulle, hindrer meg fra å fylle min rolle i verden, holder meg tilbake. Synden ligger gjemt i min svakhet og gjør at jeg forsømmer viktige oppgaver, ødelegger for og tar motet fra andre, ikke stiller opp når det gjelder. Kampen mot synden går ut på å oppdage sine egne svakheter, se i øynene de konsekvensene mine handlinger og ord og unnlatelser har fått for andre og ta det innover seg. Det er ingen smal sak. Det er noe av det mest krevende og vanskelige et menneske kan gi seg i kast med. Bare spør alle psykologene og terapeutene som jobber i dette faget. Mange mennesker stritter imot og går utenom. Det er forståelig, men kortsynt.

Når du blir kristen, er det denne vegen du slår inn på. Du begir deg inn på den smale sti, og kunsten er å holde seg der. Stien starter ved skiltet der det står: ” bekjenn dine synder”. Se deg selv i øynene, studer på nært hold din egen svakhet og styrke. Der starter vegen mot selvutvikling og vekst.

På denne smale, minebelagte sti kan det være godt og trygt å ha kyndig reisefølge og godt lys. Som kristen har du det. Reisefølget er ingen annen en den hellige Ånd. “Han” er til å stole på, og han har med seg en sterk lykt, Guds ord. I lyset av Guds ord kommer dine tabber og din ondskap til syne. I lyset av de kravene som der stilles, går din selvgodhet på trynet. Du oppdager hvem du er, og det er ikke nødvendigvis den du trodde du var.

Å bekjenne sine synder er som å starte en hulevandring. Du begir deg inn i ukjent terreng i en stor, mørk hule med skumle og overraskende irrganger, stadig nye fallgruver og snublesteiner. Hvis du tar mot til deg og ikke snur etter fem minutter, kan du komme dypt, dypt inn i fjellet og finne stadig smalere ganger og trangere passasjer. Mørket blir tettere og det blir vanskeligere å puste, her er det gammel og muggen luft. Hvis du tør å gå videre kan du komme inn til din dypeste skam og groveste forbrytelse. Og hvis du kommer dit, i denne avkroken lengst fra folkeskikken og løfter lyset og lar det falle på huleveggen, så vil du se det. Det første lyset faller på, det første du får se, er denne grafittien: JESUS WAS HERE.

Uansett hvor dypt i avgrunnen du har forvillet deg, har Jesus kommet deg i forkjøpet med sin nåde.

Og nå har du havnet opp i det virkelige eventyret! Nå begynner det virkelige livet. Veien tilbake går mot lyset, livet og samfunnet med Gud og medmennesker.


Sauer er ålreite dyr

Sauer er ålreite dyr.

Jeg er en sau.
I flokken til den gode hyrde. Jesus tyter veldig om sauene sine. Han mente tydeligvis at det var et bilde som folk på den tiden ville forstå. Sauer var viktige.
Islendingene burde også forstå dette bildet. Her var sauen valuta i århundrer. Så til de grader at ordet “fé” på islandsk betyr både sauer og penger. Og det islandske ordet for kasserer er “féhirðir” – altså hyrde / sauegjeter.
Så sauer er ålreite dyr.
I dag har de utspilt sin rolle litt, til og med her på Island.
Lurer på hvilket bilde Jesus ville valgt i bruke i dag? Hva kan han bruke for å illustrere noe som er verdifullt slik at moderne mennesker forstår?
Aksjer?
Jeg er den gode megler? Dere er aksjer i min portolio?
I don´t know ….

Det er nok flere bilder han kunne fått problemer med i dag.
Jeg er livets brød?
Hvordan virker det nå i disse Fedon Lindberg-tider? Nå er vi jo ikke så begeistret for brød. Det er visst ikke så bra for oss.
Hvordan hadde han taklet det, tro?
Jeg er livets salat?


Av en annen verden

Av en annen verden.

Mitt rike er ikke av denne verden, sier Kristus. Dere er ikke av verden, sier han også.
Ok? Vi er altså av en annen verden.
Jeg har jo utvalgt dere fra verden, sier Kristus.
En litt uvant tanke. Jeg sier som Sigbjørn Obstfelder:
Jeg er visst kommet på feil klode!
Her er så underlig. ..

Ok. If you say so, Jesus. Vi får ta deg på ordet da, det er vel det det innebærer å være en kristen.
Jeg er av en annen verden. Hvilken verden er det, da?
Guds rike kaller han det, og han sier ganske mye om hvordan det er der.

I vår verden er alle like.
I vår verden gjelder andre markedslover enn her, fem brød og to fisker er f.eks. nok til å mette 5000.
Vår verden styres ikke av naturlover.
Vår verden styres av den hellige Ånd.
I vår verden finnes ikke frykt.
I vår verden gjelder Guds rettferdighet, ikke menneskers.
I vår verden har ikke den sterkeste rett, og retten er absolutt og ikke vedtatt av flertallet.
I vår verden finnes det absolutter som er uavhengige av tid og sted.

Det er en underlig verden …


Réttindi barna – skyldur skóla.

Fyrir Mannréttindaráð Reykjavíkur liggur nú tillaga sem í raun miðar að því að banna samskipti skóla og kirkju.

Það eru réttindi hvers barns að fá að kynnast vel sínum uppruna, sinni sögu og sinni menningu.

Ef Mannréttindaráð Reykjavíkur á annað borð ætlar að skipta sér af innra starf skóla og leikskóla, væri nær að það myndi skylda þessar fræðslustofnanir til að fara með nemendur í kirkju og tryggja þannig að öll íslensk börn, líka börn trúlausra foreldra, fengu að sjá hvernig þar er umhorfs.

Á Íslandi hefur búið þjóð í meira en þúsund ár. Allan þennan tíma hefur kristin kirkja verið ein af undirstöðum samfélagsins. Saga, menning og trúarlíf þjóðarinnar hefur verið kristin. Allar kynslóðir hafa átt þessa hluti saman.

Enn á okkar dögum er yfirgnæfandi hluti þjóðarinnar kristinn, og telst til þjóðkirkjunnar og er þátttakendur í starfi hennar í meira eða minna mæli. Gerðir eða aðgerðarleysi kirkjunnar manna er meðal heitustu umræðuefna manna á meðal.

Skóli sem útskrifar íslensk börn án þess að þau hafa fengið að kynnast Biblíunni, Passíusálmunum og annarri sálmahefð, án þess að þau hafa nokkurn tímann komið inn í kirkjubyggingu eða séð hempuklæddan prest í alvörunni, hefur vanrækt skyldu sína í menningarfræðslu að mínu mati.

Trúariðkun er daglegur hluti í lífi hundruða milljóna manna um allan heim. Það er staðreynd hvort sem mönnum líkar það betur eða verr. Trúarbrögð eru og hafa löngum verið míkill áhrifavaldur í sögu mannkyns, til góðs og ills.

Skóli sem útskrifar barn sem aldrei hefur fengið að sjá trúariðkun í alvörunni hefur ritskoðað veruleikann á mjög grófan hátt. Í heimi þar sem trúarbrögð skipta máli, hefur það barn hlotið gloppótta menntun sem aldrei hefur orðið vitni að helgistund í ríkjandi kirkju í sínu landi.

Það er skylda skólanna að mennta börnin. Að setja íslenskum skólum og leikskólum svo vanhugsaðar skorður jaðrar við valdníðslu – nokkuð sem er mannréttindaráði síst til sóma.