Grillfesten

Jorunn betraktet forsamlingen. Praten gikk. Noen lente seg fram, andre lente seg tilbake. Det skrapte i stoler. Hun hørte lyden av lekende barnestemmer i skumringen utenfor. Ved enden av bordet satt Vigdis og skrev referat.

Hva skriver hun? tenkte Jorunn. Hun kan jo ikke skrive ned alt dette jabbet her.

Jorunn hadde havnet ved siden av Sara. Hun gløttet bort på henne. Hun begynte å gå henne på nervene allerede. Det tok kortere og kortere tid for hver gang hun traff henne. Nå hadde hun alt fått nok, og det var ikke gått 10 minutter.

Hvorfor holder det mennesket ikke kjeft!

Sara snakket uavbrutt. Hun avbrøt andre, snakket om andre ting, fortalte hele tiden om seg selv, sine barn eller sine slektninger. Eller mannens slektninger. Hun kommenterte hvert eneste innlegg fra de andre. Alltid veldig positiv. Alltid enig med siste taler. En ustoppelig foss av ord som sa; her er jeg, her er jeg, her er jeg, her er jeg, her er jeg, her er jeg, her er jeg.
Hvor tar hun det fra? tenkte Jorunn. Hvordan faller det henne inn at det interesserer oss at hun har en tante som kjenner kapteinen på Hurtigruten og fikk reise gratis fra Bergen til Molde i fjor? Og hva har det med saken å gjøre?

Ja, sa Sara. Det synes jeg også. Jeg tror det var formannen i idrettslaget som var der. Han heter Torvald tror jeg. Gift med hun som sitter i skranken på posten. Hun er veldig hyggelig forresten. Jeg hadde glemt følgebrevet da jeg skulle hente en pakke forleden, det var en jakke som jeg hadde bestilt til Tommy, han ha jo bursdag nå i april. Men hun lot meg få den likevel. Jeg kjenner jo deg, sa hun. Var ikke det hyggelig. Og han Torvald tror jeg er formann, i alle fall er det alltid han som snakker når det er noe med idrettslaget. Han er liksom idrettslagets ansikt utad. Det er jo nødvendig for laget å ha noen som stiller opp, og han gjør det. En riktig ildsjel ..

Samtalen hadde gått videre for lenge siden. Den hadde ingenting med idrettslaget å gjøre. Hun skulle hatt munnkurv, tenkte Jorunn.

Det var grillfesten det handlet om. Hvert år var det samme prosedyren. Når tiden nærmet seg, var alle opptatte eller bortreiste og ingen friville meldte seg. Nei, i år får det bare være. Vi orker ikke å stelle istand dette her i år igjen.

Men så ble de likevel. Det var blitt tradisjon, og selv om naboene i gaten var uenige om mye, så det ut til at de var enige om at ryddedugnad med påfølgende grillfest var nødvendig. Hvert år i begynnelsen av mai.

I fjor hadde det vært kaldt.Sludd egentlig, men det ble grillmat likevel. Og så var gaten pen og ordentlig til 17. mai.

Alle var med, utenom Jensen i nr. 8 som reiste ute og familien Sigvaldsen i nr. 17. De var aldri med på noe. Det var noe i veien der borte, det visste alle. Det var visst noe med konen. Hun var sykelig sjalu og tyranniserte hele familien sa Bente. Bente bodde i nr. 15 og hadde hørt spetakkelet. Det er mest synd på ungene, sa Bente. De får aldri være med på noe. Verken grillfester eller klasseturer eller bursdager.

Da ordner du bordene, ikke sant Arne? sa Vigdis. Grilltrillebåren står hjemme hos Fredrik. Han skaffer kull og ulike numre stiller med kaffe og kaker.

Er det noen som har hørt værmeldingen?spurte Fredrik.

Ja, det er viktig, stemte Sara i. Det er veldig viktig å følge med værmeldingen for vi trenger fint vær. Da kommer det mange flere, og det er mye koseligere og alle blir i bedre humør. I alle fall så lenge det ikke regner. Eller sludder som i fjor. Husker dere det? Herregud så kaldt! Og jeg hadde bare en tynn jakke. Jeg hadde kjøpt meg ny bukse og jeg hadde egentlig ikke noe varmere som passet til den for den var veldig spesiell. Og jeg brukte den ganske mye i fjor sommer, og det var vel egentlig mer en sommerbukse …

For en gangs skyld sitter alle tause og ser på Sara. Hun oppdager plutselig at hun har alles oppmerksomhet. Hun blir stum

… og derfor … men …. ja….. vi burde høre på værmeldingen.

Det ble en pinlig pause.
Vigdis reiste seg

Da har vi det. Jeg lager plakatene. Vi starter klokka 10. Jeg ringer til renholdsverket og skaffer en container. Den får vel stå i innkjørselen din som i fjor?

Gud så effektiv, hvisket Sara til Jorunn. Jeg skulle ønske jeg var så effektiv. Hun får så mye gjort.
Prøv å holde kjeft i to minutter, så får du kanskje gjort noe, du også, tenkte Jorunn og sa god natt


Utenfor var det blitt mørkt med et mykt drag i luften. Våren var tidlig ute i år. Utenfor de fleste husene var syklene kommet frem. Ingen utenfor nr. 17 la hun merke til.
%d bloggers like this: