Da er U/J/VET-NM over og det gikk akkurat så bra som jeg hadde håpet. Å trene for noe i månedsvis og så faktisk levere når det gjelder, er en god opplevelse. Jeg følte at jeg hadde noe å bevise. Her hadde jeg deltatt på to jentetreff og satt opptil flere norske veteranrekorder uten noengang å ha vist mine landsmenn at jeg faktisk kunne løfte. Jeg følte at det var på tide.

Etter mitt „comeback“ på islandsmesterskapet i april, satte jeg kursen for VET-NM i Ganddal og fortalte Gud og hver mann om mine planer som en forsikring mot å feige ut. Jeg innså at jeg måtte konsentrere meg om teknikktrening for jeg hadde ikke tenkt å reise helt til Norge for så å ryke ut pga ugyldige løft. Særlig knebøyteknikken hadde rom for forbedringer. På islandsmesterskapet fikk jeg tilsammen bare to hvite lys i bøy. Heldigvis var begge lysene i det samme løftet!

Så jeg satte igang og konsentrerte meg om teknikken både i bøy og benk. Det ble ikke like tunge løft og ergo ikke full styrkeuttelling, men det får komme senere. Jeg tok også flere treninger med ustyr, og det var veldig nyttig. Det må jeg fortsette med. Særlig i bøy tror jeg det er mye å hente på regelmessig drakttrening.

Jeg trente en del sammen med Maria som skulle til VM i Canada. Hun har neimen ikke mye støtte rundt seg, og må ordne absolutt alt sjøl. Hun står på.
Vi tok bl.a. tre turer sammen til Akranes og trente benk sammen med Jakob, formann i styrkeløftforbundet og benkspesialist. Det var supernyttig. Plutselig var 85 kg blitt en sikker tyngde. I bøy gikk det ikke like bra. Det var ikke før jeg fikk en „privattime“ med Maria og Klaus at jeg fikk jobbet inn riktig beinstilling og ikke minst riktig tempo i løftene.

Det islandske cupstevnet skulle gå to uker før NM, så jeg bestemte meg for å bruke det som en generalprøve. Maria, entusiastisk som alltid, tilbød seg å hjelpe meg. Jeg møtte ultrakonsentrert til stevnet for å perfeksjonere teknikken først og fremst. Og det ble en dundrende suksess. Ikke bare fikk jeg 9 gyldige løft – jeg fikk 27 hvite lys. Stikk den!
Og jeg forbedret meg i alle grener og tok den beste benkserien noensinne. Nå følte jeg meg rimelig klar for en norgestur. Jeg hadde meldt meg på gjennom Odin SK, avtalt innkvartering hos Håvard og fått Freyr Aðalsteinsson til å assistere meg. Han skulle løfte selv om fredagen og jeg om lørdagen, så det passet jo fint. Det var 12 dameløftere påmeldt, derav 4 yngre veteraner og én eldre veteran – yours truly. Både Tone og Inger var med, og det syntes jeg satte en ekstra spiss på det. Tone gjorde comeback og hadde som mål å kvalifisere seg til NM. Inger var på veg hjem fra VM-gull og verdensrekord i Canada. Jeg syntes det var stas å være med på samme stevne som henne i det hele tatt. Jeg følte meg litt som en amatørgolfer som plutselig befinner seg i pulje med Tiger Woods. Uten sammenlikning forøvrig.

Jeg var innom stevnet på fredagen og så på gamlekara. Det var hyggelig å treffe igjen flere gamle kjente og gledelig å bli gjenkjent og godt mottatt av mange. Jeg tok en titt på forholdene som så veldig fine ut, traff Frey like før han skulle i ilden og fulgte med han sette en hel haug med islandske veteranrekorder. Det led på kvelden, og jeg kjente at det hadde vært en lang dag, så jeg ringte til Håvard som kom og hentet. Han brakte og hentet hele helgen. Heldigvis var stevnestedet ganske nærme Rydningen. Jeg gikk tidlig til køys etter å ha pakket vesken nøye og dobbelsjekket at alt var på plass. Innveiingen skulle starte klokka 8.00, så det var ikke grunnlag for den helt seine kvelden.

Jeg var ikke nervøs i det hele tatt, det var helt merkelig. Jeg var så bestemt på hva jeg skulle gjøre at det var ikke rom for nerver. Jeg var fullstendig fokusert på ”arbeidsoppgavene”, som jeg har hørt toppidrettsfolk si. Jeg hadde gått gjennom løftene så ofte i hodet at jeg syntes jeg kunne dem utenat. Nå var det bare spørsmål om å gå ut på plattingen og gjennomføre dem.

Neste morgen var det tidlig opp og av sted. Jeg var møtt utenfor hallen ti på åtte, sammen med Tone Ingebriktsen og Freyr, som var ukarakteristisk presis til en islending å være. Han har tydeligvis bodd lenge i Norge. Etterhvert kom det flere til, og til slutt også nøkkelpersonen så vi kom oss i hus. Så var det kø foran innveiingen, litt nervøs stemning. Linda satt ved vekten og hvisket, hun hadde mistet stemmen. Jeg hvisket uvilkårlig tilbake at jeg hadde tenkt å starte med 110 – 75 – 120. Så var det utstyrsjekk og innstilling av høyde, frokost og kaffe. Jeg overlot rolig kontrollen til Frey. Han fløy rundt og sjekket og dobbelsjekket og fulgte med på tiden. Jeg hadde forhåndsbestemt oppvarmingsløftene for første gang i mitt liv. Vanligvis har jeg bare gjort det mer eller mindre tilfeldig. Men nå visste jeg hva jeg trengte.
bøy: 20 – 40 – 60 – 80 m.knebind – 100 m.drakt – 110.
benk: 20 – 40 – 60 – 70 m.skjorte
mark: 60 – 90 – 110
Det var veldig fine oppvarmingsmuligheter og god plass, så jeg kunne følge mitt eget tempo og spre tingene mine over et stort område så Freyr måtte løpe rundt og rydde etter meg. Det lå strødd bananer over hele området som i et apebur, så det var ikke bare jeg som slo meg løs.

Jeg gikk på det første løftet med dødsforakt. Jeg visste hvor viktig det var, det var NÅ det måtte gjøres, men jeg var så sikker på at jeg visste hva jeg skulle gjøre at jeg hadde full kontroll og tok meg god tid. Det gikk bra, men det manglet litt på tempo og jeg fikk et rødt lys, med gyldig. Jeg var inne! Jeg meldte 117,5 som var lett, 3 – 0. Og så meldte jeg 125 og ny norsk rekord for aldersklassen. Jeg satt og konsentrerte meg med musikk på øret. Etter at jeg hadde klart å slå på mp3-spilleren. Jeg hadde den merkelige opplevelsen nok en gang at løftingen reduserte min mentale kapasitet dramatisk. Det tok meg lang tid å finne ut hvordan det nå var jeg skulle slå den på. Det er ikke rart styrkeløftere trenger assistenter i mesterskap. Ellers hadde de vel ikke klart å finne veien til plattingen engang.

Musikken hadde god effekt. Det var den samme som jeg bruker på trening, og den hørtes kjent og hjemmekoselig ut og fjernet absolutt all sceneskrekk. Jeg gledet meg til det skulle bli min tur så jeg kunne gå løs på 125 og KNUSE det! Det gikk veldig greit. Et rødt lys igjen, manglende tempo på nedturen, men veldig lett opp igjen. Jeg kan klare mye mer i bøy, det er jeg sikker på.
Men – under over alle under – jeg var ferdig med bøy etter tre gyldige løft og akkurat den serien jeg hadde planlagt på forhånd. Ny pers, norsk og nordisk M2 rekord.

Så var det av med drakt og vekk med knebind. Fram med skjorte og singlet mens jeg gumlet Snickers og drakk vann. Juniorguttene skulle bøye, så vi hadde god tid. Jeg følte meg helt ovenpå.

Jeg varmet opp og gledet meg. Gledet meg mest til å prøve meg på 85 igjen, jeg hadde ikke planer om å prøve på mer enn det.
Freyr hadde sin fulle hyre med å få på meg skjorten, den er ikke beregnet på mine svulmende former, men det gikk da til slutt. Jeg hadde kjøpt ny singlet hos Stian dagen før, nå skulle den innvies.

Jeg startet i 75 som egentlig var for lett. Jeg fikk et rødt, jeg tror det er på tide å heve åpningsvekten i benk. Men det var gyldig og jeg var igang. Jeg tok 80 i andre, tre hvite og ultralett. Jeg hadde ingen planer om forbedring i benken. Jeg burde kanskje ha bedt om 87,5 og jeg tror nok at jeg hadde klart det. Men målet var 85 og gyldige løft, så jeg valgte å holde igjen. Jeg ville gjerne overbevise meg selv om at 85 er et sikker løft. Det ble tre hvite med et 100% løft. Freyr var imponert.

Det var det. Da var det god tid til å legge seg under teppet og samle krefter til markløft. Jeg kunne nesten ikke tro det. Jeg hadde gjennomført akkurat det jeg hadde planlagt på forhånd.
Jeg hadde ikke fulgt med de andre underveis, bortsett fra Tone som satt ved siden av meg på ”venterommet” sammen med en hel stab av assistenter. Hun var blidere og blidere for hver gang hun kom tilbake fra løftene sine, så det var tydelig at det gikk veien. Inger vimset fram og tilbake og stakk ut på plattingen og løftet litt i ny og ne. Uten ustyr, med feber og til stor applaus. De unge jentene, med Tutta i spissen, imponerte.

Jeg hadde bestemt meg for å drite i drakten i mark, i overført betydning vel å merke.
Jeg ville løfte i min nye singlet, og jeg ville løfte 135. Jeg hadde vurdert 115 – 125 – 135, men valgte 120 – 130 – 135. Da ville jeg i alle fall få 130 om jeg ikke skulle klare 135.
Jeg varmet opp. 110 kjentes foruroligende tungt ut. Jeg tok meg sammen og gikk ut og løftet 120. Jeg syntes jeg måtte ta litt i.
Bare rolig, sa Freyr. Åpningsløftet kjennes gjerne litt tungt ut for det er så lenge siden du varmet opp. Det neste blir lettere.
Og han hadde rett. 130 var et sikkert og kjekt løft. Kjempegøy.
Freyr og Jan Sjøl (sic!) stod og diskuterte da jeg kom ned igjen. Ta 140, sa de. Det der var så lett. Ja det er lett for dere å si, sa jeg. Det er jeg som skal løfte det. Jeg tar 135. ”Ok. Þú ræður,” sa Freyr på islandsk. Jeg merket det til min forbauselse at det var veldig fint å ha en islandsk hjelper. Islandsk er mitt løftespråk. Jeg kan ikke løfte på norsk!

135 var et klokt valg. Jeg måtte slite litt. Jeg hadde kanskje klart 137,5, men ikke mer uten drakt. Da ble det 345 sammenlagt, nye perser, norske og nordiske M2 rekorder og 9 gyldige løft. Jeg var kjempefornøyd. Det kunne ikke vært bedre.

Nå skal jeg ha meg en ny benkskjorte, alle lo da jeg trakk fram den gamle Inzerskjorten. Og så skal jeg begynne å trene hamstring og rygg. Stiff og dips. Nå er det styrken det gjelder. Jeg skal tilbake til 150 i mark og 140 i bøy. Snarest!

Takk til Maria, Klaus og Kobbi. Håvard og familien. Og sist men ikke minst Freyr.