Lyse øyeblikk

U/J/V-NM 2005

Etter at jeg hadde satt to norske veteranrekorder på det siste islandske mesterskapet, tenkte jeg at jeg kanskje hadde noe å gjøre på NM for ungdom og veteraner 2005. Det var jo nærliggende ettersom mesterskapet skulle arrangeres i Bergen og alt og det. Jeg hadde rikelig tid til å forberede meg. nå skulle jeg skikkelig skrive meg inn i de norske bøkene. Treningen gikk bra, særlig gikk det framover i bøy. Derfor bestemte jeg meg for å konkurrere i samme vektklasse igjen for å prøve å forbedre min egen rekord i bøy før jeg tar steget opp i eldre veteran ved nyttår. KRAFT skulle holde islandsk cupstevne helgen før, og jeg bestemte meg for å ta det som en generalprøve. Det var jo en stund siden jeg hadde vært med på stevne.  Jeg overtalte Maria til å bli med til Norge, kjøpte flybilletter, fikk fri på jobben, meldte meg på til stevnene og begynte å pusse løfteskoene, stryke benkpresskjorten og polere beltespennen. Alt var klart!
 

På siste trening før cupstevnet betstemte jeg meg for å slutte men et siste markløft, en slags lykke-til-løft, prikken over i-en. Jeg hadde tatt 140 og var ferdig med treningen, men bestemte meg likevel dessverre for å ta en 135 for moro skyld. Det var ikke tungt, det var et godt utført løft, verken skeivt eller ukonsentrert, men da stangen var kommet 10 cm fra gulvet, hører jeg en ekkel lyd i ryggen og plutselig står jeg på ett bein bleik av smerte.
Jeg visste med en gang at det ikke ville bli noe cupstevne på meg, og at det også nå spøkte for NM.

Jeg haltet hjem og satte meg i en bøtte med is og tømte i meg et glass med smertestillende. Fysioterapeuten så tenksom på meg og befølte meg høyt og lavt. Han konkluderte med at korsryggen hadde hoppet ut at stilling og musklene rundt hadde sympatisert med krampe og forstrekkelser. Jaja, det kunne vært verre, tenkte jeg. Fyren begynner å kna og herje og sier at jeg skal trene lett og forsiktig. Ingen bøy eller mark thank-you-very-much. Det hadde jeg jo ikke tenkt å gjøre heller, så det var greit nok.

Nå er gode råd dyre. Hva skal jeg gjøre? Cupstevnet kan jeg glemme, det er helt klart. Isteden får jeg assistere Maria, som stiller i 75 kg klassen og setter 9 islandske rekorder på ett brett.

NM henger i en tynn tråd, men jeg bestemmer meg for å reise og varme opp og se hvordan det går. Jeg merker at det går bedre dag for dag så jeg er blitt forholdsvis optimistisk på at jeg vil klare å gjennomføre stevnet. Om det blir forbedringer av resultatene er en annen sak.

Vi reiser om torsdagen. Mesterskapet starter fredag med gamlekara. Damer og ungdommer skal løfte lørdag.

Jeg våkner tidlig fredag morgen, vi har litt å gjøre om formiddagen og så har vi tenkt å dra i hallen og se på gamlingene.
Best å stikke ut på badet og pusse tennene. Jeg rusler ut på badet, stiger inn på badegulvet og DERMED SKJER DET! Jeg glir på badegulvet rett ut i spagaten, muskelfestet øverst i høyre lår revner og jeg ligger i forsterstilling skrikende på gulvet. Det var 5 cm klaring på at jeg smalt nakken i kanten på dusjkabinettet. NEEEEIIII DET ER IKKE MULIG. DETTE KAN IKKE VÆRE SANT. BACK TO SQUARE ONE AND THEN SOME. Jeg har ikke hatt så vondt siden forrige barnefødsel.
Maria kommer løpende og glor med åpen munn. Hva skjer? Jeg kan ikke snakke og drar meg på alle fire inn på soverommet og vurderer å begynne å gråte. Jeg bestemmer meg for å droppe det..
Jeg vet ikke hva som er verst, smertene eller at jeg nå definitivt har mistet anledningen til å gjøre noe fornuftig på plattingen. Eller at det skulle skje på en så utrolig tåpelig måte. Å gli på badegulvet som en beinskjør åttiåring er for teit. Jeg presser Maria til å avlegge høytidelig løfte om aldri å fortelle hva som egentlig skjedde, vi må tenke ut en litt mindre pinlig offisiell forklaring.

Hva skal jeg nå gjøre? All fornuft tilsier at jeg skal kaste inn håndkleet og se virkelighetene i øynene. Og jeg har svart belte i fornuftig oppførsel.
– Jeg vet hva guttene ville ha gjort, sier Maria
– Å? Hva da?
– De ville bite tenne sammen.
– Is that so?? Er det alternativene? Å ta fornuften fatt – eller oppføre seg som et mannfolk?
Jeg bestemmer meg for å ikke gi meg. Jeg stiller, varmer opp og så får vi se hvor langt det holder. Jeg gir meg ikke i første omgang. 
 

Formiddagen går med til å finne et treningssted for Maria. Hun må ha en marktrening, hun forbereder seg til det islandske mesterskapet i mark der hun har som mål å ta 200kg. Linda Høyland foreslår Vektertoret. Vi er innom Puls i Strusshamn, men der har de ikke vekter nok til å fylle stangen for henne. Der treffer vi en frisk og tannløs syttiåring som viser seg å ha vært på landslaget i vektløfting og være tidligere verdensmester for veteraner. Han forteller at han har vært på Island flere ganger, bl.a. som reiseleder for et styrkeløftlag for funksjonshemmede. Vi prater lenge, løfterer finner man overalt.
 

Så drar vi til Haukelandshallen for å følge med veteranherrene. Der var det mange spreke og spenstige. Høydepunktet var da Rolf Halvorsen satte verdensrekord for superveteraner med 163 kg i benkpress i direkte tv-overføring. Det var kult. Arrangementet var forbilledlig og i pausen kunne vi se på utstyr til salgs, spise varm mat og kaker. Jeg investerte i nye knebøysko og Maria i markløftdrakt.
Jeg var skikkelig dårlig, kunne verken sitte eller gå og vi dro tidlig hjem. Etter en forferdelig omgang med massasje la jeg meg og bestemte meg for å se lyst på livet.

Den store dagen opprant med typisk bergensk vær. Det regnet trollkjerringer. Innveiing var allerede klokken 9. Der var alle jentene fremmøtt, bl.a. Hildeborg Hugdal som var stor og strålende og smilende. Tone Glomstein stod over, men Lise Engsnes var der. Hun har noenlunde samme totalvekt som jeg så det kunne bli moro. Jeg begynte tidlig å varme opp, svært rolig og jeg var skikkelig spent på hvordan det skulle komme til å gå. Jeg hadde ikke bøyd knærne siden midt i oktober. Jeg hadde vondt, men ikke uutholdelig. Men allerede i 80 kg merket jeg at jeg stod på én fot og løftet. Høyrefoten virket ikke lenger. Det var ingen styrke i den. Jeg bestemte meg for å prøve med drakt og surringer. Da ble det litt bedre. Jeg satte begynnervekten ned fra 130 til 120 og bestemte meg for å la det stå til.

For å gjøre en lang historie kort, skuffelsen var total. Jeg fikk tre ugyldige løft. Alt var over. Jeg kunne skrike.
Det var ingen vits i å fortsette. Jeg så meg ikke klare noen forbedringer i benken og jeg tvilte på at jeg ville klare å bøye meg ned til stangen i markløft. Smertene var helt enkelt for store.
Jeg tåler ikke å gi meg. Jeg hater det!! Det er ingenting i vegen for å tape for en som er sterkere når en har klart å gjøre sitt beste, men å bli disket uten å ha gjort noe i det hele tatt er for jævli!! Jeg var rasende.
Kanskje har jeg godt av en på trynet i blant. Men jeg har ikke sagt mitt siste ord, det er helt 100% bombesikkert!

Om kvelden var det fin bankett med taler og greier og nyheter om at Tollef Taksdal hadde fått bronsemedalje i benk i Florida og holdt på å varme opp i markløft. Stor applaus.

Det gikk ikke som jeg hadde tenkt. Det er ikke det verste jeg har vært med på, men det er det mest utgjorte jeg har vært med på.
Det var moro lell. Moro å bli bedre kjent med Maria, moro å treffe mange hyggelige mennesker – gamle kjente og nye fjes. Vi kom oss ut av Bergen i grevens tid, dagen før det store uværet der menneskeliv gikk tapt.

Nå er vi kommet til april. Jeg er tilbake i trening, men går fortsatt og kjenner på skaden.
Det viste seg at muskelfestet var røket helt av og nerver og sener og pø oppi der også temmlig frynsete.
Jeg konsentrerer meg om benken, teknikktrening og grunnstyrke i alle grener. Det går framover, men det er vanskelig å være tålmodig og optimistisk når det går så langsomt.

Comments are closed.