Mot i brystet ..

Jeg er blitt modigere av å drive med styrkeløft.

Jeg har fått MOT TIL Å FEILE.
Jeg er ikke så bekymret for at det jeg gjør ikke skal lykkes 100%.
Hvis du bare skal ta løft som du er helt sikker på at du kommer til å klare, kommer du ingen veg. Jeg har gjort det én gang, og aldri mer. Det var på det første islandske mesterskapet jeg var med på. Det hadde gått bra, jeg hadde perset i bøy og benk og nå hadde jeg bare det siste markløftet igjen. Min personlige rekord var på 145 og jeg hadde som mål å ta 150. Nå hadde jeg en gylden anledning til å prøve meg på det, men jeg meldte 145 – tangering av min egen bestenotering – fordi jeg var redd for at jeg ikke kom til å klare 150. Jeg hadde ingenting å tape på å prøve og misse, det var ingen konkurrent jeg måtte forsvare meg mot. Jeg hadde ingenting å tape annet enn ansikt, hvis jeg skulle misse i forsøket. Jeg klarte 145, men jeg var kjempeskuffet over meg selv for å ha feiget ut, og jeg lovde meg selv at det skulle jeg aldri mer gjøre. Heller ta en sjanse og feile enn ikke å våge å prøve.
Nå har jeg fått MOT TIL Å FEILE. Jeg tør å prøve å gjøre mitt beste og ta konsekvensene som de kommer. Hvis det går skitt, så må jeg finne ut hva som klikket og forbedre meg på det. Hvis det går bra må jeg glede meg over det.

For det har jeg nemlig også fått: MOT TIL Å GLEDE MEG over min egen suksess. Mot til å være kry av det jeg gjør bra og si: se på meg, dette klarte jeg. Jeg vet at mange er enda mye sterkere enn meg og kanskje ikke synes dette er så stort, 150 kg er bare oppvarmingsløft for dem, men jeg satte meg et mål og jeg nådde det, og det er jeg stolt av. Dermed har jeg også fått evnen til å glede meg med den som når sitt mål og løfter 90 kg selv om det bare er oppvarmingsvekt for meg.

Jeg har fått MOT TIL Å VÆRE ULEKKER. Jeg husker mitt første stevne. Det var i 2004, året jeg fylte 48 år. Jeg var en veletablert og respektabel firebarnsmor som skulle ut på sin første platting. Og det jeg kvidde meg mest for var å stå oppe på en scene foran en haug med folk i den utrolig lite flatterende drakten. Jeg hadde prøvd den foran speilet hjemme og jeg gremtes. Jeg så ut som en tulling. Tanken på å vise meg i den og stå der oppe, rød i fjeset, og stønne, brøle, rape og fise foran publikum skremte meg. Men jeg tok mot til meg og gjorde det, og da jeg var kommet opp, glemte jeg både tid og sted og dreit glatt i hvordan jeg tok meg ut.
Dette var lærerikt. Det er viktig for jenter å møte presset om alltid å være lekker, deilig, søt og sexy med mot til å si: bare et lite øyeblikk, jeg skal bli lekker igjen om en liten stund, men akkurat nå er jeg opptatt med andre ting. Jeg har annet å gjøre akkurat nå enn å bry meg om hvordan jeg tar meg ut!
Det er befriende å ha mot til å gjøre sin egen greie uten å bekymre seg over om en virker tiltrekkende eller frastøtende på tilfeldig forbipasserende imens.

I fortsettelsen av dette har jeg fått MOT TIL Å ELSKE MIN EGEN KROPP. Jeg synes den er helt fantastisk. Da jeg begynte å trene styrke i voksen alder, fikk jeg en skikkelig a-ha opplevelse. Hallo, det var dette jeg var skapt til å gjøre, det var dette som passet for min kropp. Jeg oppdaget at jeg hadde en idealkropp for styrkeløft, og det var første gangen i mitt liv at jeg hadde en idealkropp. Jeg er verken høy eller slank og har ikke passet inn i samtidens moteklær siden hippi-tiden. Men nå hadde jeg plutselig en kropp som andre misunte. At det stort sett var guttene som misunte meg var jo et lite skår i gleden, men likevel …

Jeg har en topp kropp som jeg vil ta vare på og pleie med sunn mat og nok hvile, og som jeg vil høre på når den sender meg beskjeder, for den vet stort sett bedre enn jeg hva som gjelder.
Og hvis den får det den trenger, næring, hvile og tunge løft, da har jeg det bra. Og jeg slipper å gå rundt og se meg selv i speilet og prøve dietter, plastisk kirurgi, klyster og piller for at den skal bli ideell. Den ER ideell. Og de eneste vektproblemene jeg tar på alvor, er problemene med å løfte 140 i knebøy. Det er et vektproblem jeg ikke har klart å løse enda!

Men jeg skal klare det, for jeg har fått MOT TIL Å LÆRE. Jeg tør å si rett ut at jeg kan ikke alt, jeg har ikke greie på alt, jeg trenger hjelp og jeg skal prøve å tåle veiledning og korrigering. Jeg har tenkt å gå på´n igjen og ikke gi meg. Sånt blir det resultater av, dette-vil-jeg-bli-bedre-på innstillingen.

Jeg har fått MOT TIL Å VÆRE ANNERLEDES. Det må man i utgangspunktet ha for å bli styrkeløfter, for det er en annerledes sport. Og har du mot til å være annerledes, er du kommet langt på veg mot å tørre å være deg selv.

Å ha MOT TIL Å VÆRE SEG SELV er en stor ting, et mål som mennesker streber mot hele livet. Mot til å si: nei, dette er ikke meg, dette vil jeg ikke være med på. Eller: ja, dette vil jeg gjøre. Hvis ikke du vil være med får det bli din sak, jeg gjør det uansett. Jeg tør å ta mine egne valg på mine egne premisser.
Og har du mot til å være deg selv, HAR DU MOT TIL Å LEVE.

Styrkeløft har gjort meg modigere enn jeg var, og det motet har jeg nytte av ikke bare på plattingen men i alt jeg gjør. Jeg har rett og slett blitt en sterkere og mer selvstendig person av å drive styrkeløft.

Min kjenningsmelodi er blitt

Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer,
ryggen rak og blikket opp, se det er bra.
Tåle slit og tåle smerte, tåle trange drakter,
slike jenter det vil gamle Norge ha.
Hold nå linjen der, intet sludder her, la dem se vi er av rette slag.
Bare lek, ja men av den skal fremtidskrefter vokse,
derfor er det alvor i vår økt i dag.

Øve, øve jevnt og trutt og tappert det er tingen,
alltid bedre om, og om, og om igjen.
Født som mester, født som helt, å nei, det ble da ingen,
mot og kraft det vinnes litt og litt om senn.
Ta nå ordentlig i, intet fuskeri, er da ikke vi mor Norges børn?
Vi skal lære, vi skal øve, vi skal krefter vinne,
krefter som kan holde ut en alvorstørn.

%d bloggers like this: