Lyse øyeblikk

Mine erfaringer med buksedrakt

Jeg har nettopp tatt mine første jomfruløft med drakt.
I den forbindelse har jeg et par spørsmål å komme med.

Spørsmål nummer 1:
HVA ER I VEIEN MED DISSE STYRKELØFTERNE?

Hva slags selvpining er det som ligger bak dette her? Denne masocismen grenser til det perverse! Er det ikke nok at man piner og plager seg på trening og på stevner så man ser stjerner midt på lyse dagen? Må man absolutt gjøre det i klær som er spesialkonstruerte for påføre mest mulig smerte og plage? Hvorfor ikke like godt ta den helt ut og feste spikes rundt beina. Eller fóre beltet med piggtråd? Har ingen kommet på det? Det måtte vel være noe?

Nok om det, jeg fikk tak i drakt og lærte hvordan jeg skulle få den på meg, et prosjekt i seg selv. Først trodde jeg at det var umulig, men så tok jeg en tur til María som viste meg at alt er mulig hvis man går inn for det. So far so good. Jeg har fått drakten opp i skrittet, opp over baken, opp over magen og – med god hjelp fra venner – selene opp på skuldrene.

Da oppstår spørsmål nummer 2:
HVEM DESIGNET DENNE DRAKTEN?

Uten å slå opp i leksikon våger jeg påstanden om at det VAR INGEN KVINNE. Det må ha vært en person uten bryster. Jeg, på den annen side, har bryster. To til og med. Foran. Akkurat der som selene på denne drakten skal gå.
Jeg har fine bryster, jeg er fornøyd med dem. De har vært brukt til både det ene og det andre i årenes løp, og har spilt sin rolle med glans. Alle som har stiftet bekjentskap med dem har skrytt og hatt utbytte av det bekjentskapet. Uten unntak. De har vært min stolthet og fasade og har aldri skapt trøbbel, før nå. Nå er de I VEIEN. De skaper trøbbel.

Denne drakten er designet for en mann eller for en særdeles flatbrystet kvinne. Drakter for kvinner må være hele foran, som en badedrakt. Jeg tror jeg må skrive til den Inzer-fyren.

Hvor utrolig det enn kan høres ut, så er ikke dette første gangen jeg opplever at verden er designet for menn, og at kvinner må TILPASSE seg forhold som er skapt for menn av en mann som ikke har peiling på hva som passer for kvinner. Eller som driter i hva som passer for kvinner. Det aner meg at andre kvinner har liknende erfaringer.
Og hva gjør jeg? River jeg av meg drakten, kaster den i gulvet, skriker og løper ut for å melde meg inn i Feministforeningen?
Nei, jeg trekker pusten dypt inn og prøver å finne ut hvordan jeg best kan tilpasse meg mannens verden.
(Hvis gutter skulle komme til å lese dette og vil finne ut hva jeg snakker om, kan de prøve å binde en pute foran på brystkassen og så ta på seg drakten. Eller ta på seg en skikkelig trang G-streng. Bakfram)

Spørsmål nummer 3 blir altså:
HVOR SKAL JEG GJØRE AV BRYSTENE?
Dette er ingen enkel sak. Operasjon er ikke inne i bildet. Ikke foreløpig. Jeg vil ha det til gode som en aller siste utvei.
Jeg har tre alternativ:
Jeg kan presse dem sammen foran mellom selene. Da får jeg et enormt bryst midt foran. Una-breast. Det høres ut som en B-thriller fra sekstiårene: The Woman with The Giant Tit. Dette er ingen god løsning, og ikke ufarlig. Hvis jeg skulle komme til å kaste et blikk nedover midt i et løft kan jeg risikere å få latteranfall, miste kontroll på stangen og skape fare både for meg selv og omgivelsene. Nei, dette kommer ikke på tale.

Skal jeg prøve å skyve dem til siden, utenfor selene? De er riktignok elastiske og med på det meste, men dette blir for mye av det gode. Når jeg blir seksti år og tyngdekraften har fått virket i ti år til kanskje. Men ikke i dag.

Da gjenstår bare en utvei. Jeg må flate dem ut og la selene ligge over dem. Da oppstår effekten av tre bryster. To på utsiden og et i midten. Det høres ut som en Woody Allen film: The Triple-Chested Language-Teacher.
Jeg får velge denne minste motstands vei. Nå står jeg her i den helvetes drakten, og da oppstår spørsmål fire:

ER DET MENINGEN AT MAN SKAL PUSTE MENS MAN HAR DRAKTEN PÅ?

Jeg har fått på meg drakten, spent på meg beltet, står under stangen og skal trekke pusten – men jeg kan ikke. Mellomgulvet har satt seg fast.
Jeg har sterke lunger. Jeg har lært sang, jeg har sunget i kor i årevis. Jeg vet litt av hvert om å kontrollere og bruke pusten rett. Jeg har pustet meg gjennom koloraturpartier hos Bach, gjennom fire barnefødsler og mange tunge løft med stor suksess. Men nå står jeg fast. Djisuss.
Jeg tar et par bøy og ser at dette er noe jeg må trene lenge og intenst på.

Når jeg kommer i garderoben skjønner jeg ikke hvorfor jentene glor sånn på meg. Før jeg ser blåmerkene som allerede er kommet fram. Blodkar har punktert big time. Forsiden av lårene ser ut som en slagmark. Hvordan skal jeg bortforklare dette? “Jeg gikk på en dør? Jeg falt ned en trapp?”

Jaja, dette var første forsøk. Drakt-rehearsal. Kost og mask. Jeg blir vel vant til det etterhvert.

Det siste og største spørsmålet gjenstår: Er jeg masocist? Må det ikke være noe i veien med folk som driver på sånn for sin fornøyelses skyld
 
Styrkeløft – en frøkensport?
Hvorfor spørsmålstegn? sa Arne da jeg viste han den fine t-skjorten som jeg hadde fått på Styrkeløftforbundets jentesamling. Og det kan man jo spørre seg. En sport der man starter med å oppgi alder og kroppsvekt bare MÅ jo slå an hos damene!

Norges Idrettsforbund satser på å øke sin kvinnelige kontingent, både blant aktive, trenere, dommere og ledere. Det kan det være mening i. Det er rundt 6o særforbund i NIF. Pr. idag er det kvinnelig president i 4 av dem! Et av de 4 er Norges Styrkeløftforbund. I ett særforbund, jeg gjentar ETT særforbund, er det kvinnelig flertall i styret. Det er i Norges Styrkeløftforbund. Det synes jeg er en oppsiktsvekkende kjensgjerning, ikke minst fordi dette i folks bevissthet gjerne er mega-macho-mannesporten fremfor noen. Blir kvinner kanskje så sterke og modige av å løfte at de får selvtillit til å reise seg og ta ansvar?

Forbundets styre har satt seg som mål å øke den kvinnelige deltakelsen i sporten. Minst 25 jenter på neste NM. Som et ledd i denne satsingen ble det arrangert en jentesamling i Oslo i vår. Der var det diskusjon og idémyldring om hvordan vi kan “selge” sporten til flere jenter.

Det var ikke vanskelig å finne gode grunner for at jenter i alle aldre burde drive styrketrening generelt og styrkeløft spesielt.

Hovedgrunnene faller i to kategorier:
A) GEVINSTEN ER STOR
B) INVESTERINGEN ER OVERKOMMELIG

DEN STORE GEVINSTEN er styrket fysisk og psykisk helse. Ettersom vi jo skal være “det svake kjønn” fra naturens hånd sier det seg selv at det er vi som trenger mest styrketrening. Guttene har litt å gå på der.
Det har vist seg at styrketrening
– styrker sener og muskelfester og gir økt stabilitet og minsket fare for skader i hverdagen
– øker kunnskap og evne til å bruke kroppen riktig og unngå slitasje og skade på grunn av gale
arbeidsstillinger
– gir økt overskudd til daglige gjøremål
– gir økt muskelmasse som øker kroppens forbrenning
– minsker faren for muskelsvinn og beinskjørhet i overgangsalderen
– gir økt selvtillit og pågangsmot
– gir adgang til et annerledes og inkluderende miljø

INVESTERINGEN i form av antall timer som kreves for å oppnå gode resultater lar seg forene med en kvinnes travle hverdag. En topp skiløper eller syklist må trene i timesvis hver dag. Styrketrening kan du trene tre ganger i uken, toppen et par timer hver gang, og bli kjempesterk.
Å få stort utbytte av en moderat investering burde appellere til dagens travle kvinner.

Hvorfor er det da så få jenter som tar styrketrening på alvor?
Hvorfor ser jeg daglig på treningsstudioet mitt at guttene laster mer på stangen enn de egentlig rår med, mens jentene nesten uten unntak laster MINDRE enn de kan klare. Hvorfor holder de på med de samme vektene for tredje år på rad, ørten reps med lette vekter? Har de ingen ambisjoner? Har de så god tid at de kan bruke flere timer i uken på å trene uten å gjøre fremskritt?
Hvilken kroppsdel er det de prøver å trene opp? Kan det være samvittigheten? Kan det være at de trener for å styrke samvittigheten? I så fall kan de trappe ned; hvis det er noe organ som er velutviklet hos kvinner flest så er det samvittigheten! Faren for overtrening er stor.

Jeg har hørt rykter om at noen jenter er redde(!) for å bli store(?), stygge(??), usexy(???!) og få skjegg av å løfte vekter …
Da jeg så meg rundt på jentesamlingen så jeg stort sett vanlige, nette jenter – ingen var påfallende stygge, noen direkte vakre – de fleste var gifte eller samboere, så de hadde i alle fall hatt sexappeal nok til å få tak i den mannen de ville ha … og jeg så ingen med barbermaskin.

Jeg kan huske da joggebølgen kom til Norge. Det var litt delte meninger om hvor passende det var for damer å drive og løpe langs veiene, svette og røde i alles påsyn. Særlig damer i god stand, med mange bevegelige deler som disset og duvet, ble utsatt for kritikk. Dette var ikke noe vakkert syn. Det såret den vanlige manns estetiske sans. Det tok seg ikke ut.
Hvis damene absolutt ville ut og løpe fikk de i alle fall holde seg til kortere distanser. Langdistanseløp var nok en litt for stor påkjenning for den sarte feminine fysikk. Og marathon var direkte farlig for kvinner. Det var forbudt. De kunne miste evnen til å få barn! Løping var farlig, det!

Jeg husker det første olympiske marathon i 1984, det er ikke mer enn 20 år siden. Joan Benoit vant, men jeg tror like mange husker Gabriela Andersen-Scheiss som brukte over 5 minutter på sisterunden inne på stadion og sjanglet over målstreken og rett i armene på førstehjelperne. “Der kan dere se, hva var det vi sa? Hun er jo halvdød!” fikk vi høre. Og diskusjonen gikk. Var dette et bevis på at kvinner var for svake for marathon? Eller var det kanskje et bevis på at kvinner er sterke nok til å klare hva som helst? Var Gabriela en helt eller et offer? To timer etter løpet var hun i fin form, klar til fotografier og intervjuer, og kvinner har løpt marathon siden. Vi har mye å takke Grethe Waitz og co for.

Da jeg var jentunge fantes det ikke fotballlag for jenter. Det skulle bare mangle. Det var jo en kjent sak at jenter ikke hadde greie på fotball. Det var en idrett som lå utenfor den kvinnelige fatteevne. Det var noe i spillets vesen som bare rett og slett ikke kunne oppfattes av jenter. Det var opplest og vedtatt. Damer som sparket ball var latterlige, kvinnefotball var kjedelig. Første VM for kvinner ble arrangert i 1991, det er ikke lenger siden.
Ballspill var bare ikke noe for kvinner.

Jeg tenkte på dette da jeg satt og fulgte med forrige EM-finale i håndball mellom Danmark og Norge. Hele folket i begge land satt foran skjermen og bet negler helt opp til albuene. Det var ikke mange som kommenterte hvor klønete jentene var med ballen, pysete i taklingene og barnslige i taktikken.
Dette var toppidrett på toppnivå.

Skiflyveren Anette Sagen drev sin private kamp for å få hoppe i Vikersund i fjor. Hvordan er det mulig at hun ikke får hoppe nå, i år 2005, fordi hun er jente?! Hvordan er det mulig? Tror de at hun kan miste evnen til å få barn?? Hopping er faaarlig, det!

Jeg vet ikke om det er riktig, men av og til får jeg følelsen av at vi i styrkeløft står på samme sted som langdistanseløperne og ballspillerne stod på for 15 år siden.
Dette er noe som ikke passer seg for damer. Dette har damer ikke greie på. Dette kan være skadelig. Løfting er faaaarlig, det!

Hva er det vi skal være redde for?
For å få muskler? For å bli sterke? For ikke å være kvinnelige nok?
Kvinnelige nok til hva?? Kvinnelige nok for hvem??
Hvor lenge skal jenter la seg stoppe av tanken på hva menn kanskje kan komme til å tenke om dem hvis de gjør sånn og sånn?

Jeg bare spør ..

Comments are closed.