Lyse øyeblikk


.. for å kjøpe seg en Ford

Det er OL for tiden. Jeg må tilstå at jeg elsker det. Ordentlige idrettskonkurranser er den beste underholdning, synes jeg. Og jeg er slett ikke enig med dem som sier at det er fånyttig tull. Hva er det i så fall som ikke er fånyttig?

Her har du drama fra virkeligheten. Menneskelig styrke og svakhet på sitt mest åpenlyse. Menneskelig entrepenørskap på sitt ypperste. Hvem trenger iscenesatte realityshow?
Her skapes menneskelig samhørighet og respekt mellom nasjonene. Hele verden jubler med Cathy Freeman og føler med Kristin Størmer Steira. Fortell meg hvilken krig som har skapt slik samhørighet og respekt. Hvilken krigshelt fortjener større forherligelse enn OL-vinnerne i Sydney?

Nok om det. Nå er det altså OL igjen. Denne gangen vinter-sådann i Vancouver, Canada.
Der ser vi daglig unge mennesker, og eldre, på jakt etter sine drømmer. Mennesker som har satt seg høye mål og brukt all sin oppfinnsomhet, tid og evne på å nå dem. Folk som har jobbet målbevisst og tålmodig og ikke latt seg sette ut av motang, kritikk og tvil. Folk som har holdt motet oppe, løftet blikket og sett framover, tvunget seg til å tenke positivt. Folk som har sett sine feil og svakheter i øynene, definert dem og prøvd å gjøre noe med dem.
Jeg synes det er eksempler til etterfølgelse. Og kom ikke her og si at målene de streber etter er verdiløse og egoistiske. Hvilke mål har du i livet? Kom ikke og si at de ikke gjør noe for andre mennesker. Kom ikke og si at Jesse Owens, Mohammad Ali´s, Michael Jordans, Knut Johannesens og Aksel Lund Svindals selvopptatthet har hindret dem fra å ha oppbyggelig innflytelse på andre menneskers liv.

Jeg synes i alle fall at dette er både underholdende og lærdomsrikt.

Det aller beste av alle eksempler under dette OL så langt, synes jeg er Tora Berger.
Hun tok gull på normaldistansen i skiskyting. I den forbindelse kom det fram en interessant historie. Intervjueren fikk ut av henne at da hun var 17 år, for 11 år siden, hadde hun skrevet en skolestil om sine fremtidsmål og -drømmer. Der skrev hun at hun hadde som mål å vinne gull under OL i Vancouver i 2010. Og nå, 11 år etter, står hun her med gullet. Hva sier det om Tora Berger. Det er vel mange unge gutter og jenter som i 16-17 årsalderen har hatt sine fremtidsdrømmer om å nå langt og bli noe stort. Drømmer som kunne se like fjerne ut som Toras om å bli olympisk mester. Drømmer som aldri ble noe annet enn ord i en skolestil.
Hva gjør Tora spesiell?
Hun sier: jeg skal bli olympisk mester i 2010. Og så legger hun en plan for hvordan hun skal bli det.
Hun spør seg: hva må jeg gjøre I DAG for at jeg skal vinne OL om 10 år. Hva må jeg gjøre I DAG??
Et veldig interessant spørsmål. For oss alle. Hva må jeg gjøre I DAG, nå, i ettermiddag, i kveld?

En annen interessant opplysning fikk intervjueren lirket ut av Tora. Etter at hun hadde gjort det bra på jaktstarten, spurte han hvordan hun hadde bearbeidet den erfaringen og brukt den for å forberede neste løp. Hvordan hun hadde klart å nullstille seg. Det er det visst veldig viktig å kunne…

Og hva svarer den olympiske mester da? Har hun gjort noe bestemt? Har hun brukt sine erfaringer? Har hun tatt bestemte skritt for å komme videre? Har hun brukt tid på det? Krefter? Tankearbeid?
Ja, sier hun. Hun har satt seg ned og skrevet ned alle tankene sine og reaksjoner på papir. Det ble ca et A4-ark, betror hun oss. Så har hun lest kritisk gjennom det og vurdert det. Funnet svakheter og funnet hva hun må velge å jobbe særlig med i neste løp. Valgt seg spesielle arbeidsoppgaver utfra en nærgående vurdering av gårsdagens resultat.
Sånn jobber et målbevisst menneske. Sånn jobber en som har et mål i livet. Sånn jobber den som vil forbedre seg. Med åpne øyne og blikket forover.
Det handler om å sette seg langsiktige mål og så dele dem opp i delmål, helt ned til hva som skal gjøres I DAG.
Og så tenke på arbeidsoppgavene sine, ikke fokusere på den endelige målet, men på arbeidsoppgavene som må løses for å nå det. Hva må jeg gjøre i dag? Jeg tror det er suksessformelen.

Sette seg et mål og jobbe for det. Som pjokken i sangen. Som lå og lukte. Og jobbet på akkord. For å kjøpe seg en Ford.


På tide

Kanskje på tide å skrive noe her igjen…

Jeg har nettopp kommet hjem fra en stor eTwinning konferanse i Sevilla. Sammen med 500 lærere fra alle europeiske land satt jeg og tenkte på hvordan man best kan orge samarbeid med det noble mål for øye å skape et forenet Europa med gjensidig forståelse og respekt.

Vi hadde en entusiastisk keynote speaker som prøvde å overbevise 500 lærere om at elevene må få større frihet og styre sin egen læring. En modig mann.

Så var det en hel dag med workshops.

Først hadde jeg Robin Williams dobbeltgjenger som foreleser om kulturforskjeller og deres betydning i språkundervisning. Han var omtrent like rappkjeftet og morsom som RW også.

Og hvem dukket ikke opp på podiet i neste omgang andre enn Atle Antonsens tvilling med litt lenger og mer krøllete hår. Den franske aksenten kvalifiserte han nesten til en plass på Team Antonsen. Han snakket begeistret om Mind Mapping, et område jeg tydeligvis har forsømt til nå.
Men nå skal det bli andre boller. Heretter skal hjernen kartlegges i detalj.

Eller kanskje jeg skal vente på Google Mind Maps ….