Lyse øyeblikk


Hammerkameratene

I dag brukte jeg en time og vel så det på å lete etter Astrid. Snævar ringte fra Hveragerði og sa at jeg måtte få kontakt med henne og advare henne mot å kjøre over vidden. Det var et farlig vær. Og han kunne ikke få tak i henne på mobilen, for hunden deres hadde spist den ..
Jeg var midt ute i utmarken på tur med Baron da han ringte så leteaksjonen ble litt forsinket. Jeg ringte til alle som muligens kunne få kontakt med henne, uten resultat. Jeg dro til og med ned til Laugar og lette etter henne i treningssalen og garderoben. Ingen Astrid.
Hun hadde selvsagt lagt ut på viddene med dødsforakt. I Snævars gamle bil med tvilsomme dekk kjørte hun forbi alle havaristene underveis og lirket seg nedover Kambana. Ved avkjørselen til Hveragerði stod Snævar og faren og ventet for å se om hun kom så de kunne lose henne inn på avkjørselen. Det var sånn snøstorm at du kunne ikke se hvor du var.
Hvorfor snudde du ikke da du så hvordan været var? spurte jeg da hun var kommet vel i hus og kunne ringe.
Det gikk ikke an å snu, svarte hun. Det var sånn snøfokk at jeg så ikke veien. Det var bare å kjøre rett fram.
Det var noe med lykken og forstanden.

I dag begynte Hammerkameratene på taket.


Oppkjøring

Det nærmer seg islandsmesterskap igjen. 18. april. Da er det et år siden mitt comeback etter skade.
I fjor hadde jeg ingen andre ambisjoner enn å gjennomføre stevnet. Det gikk med et nødskrik, jeg holdt på å ryke ut i knebøy.
Denne gangen har jeg mer høyverdige mål. Nå er det resultatet som gjelder.
Jeg skal sette nye nordiske veteranrekorder i alle grener – har jeg tenkt.
I bøy minst 130, helst 140. Vi får se hvordan drakttreningen utvikler seg.
I benk skal jeg ta 90 kg, eller ihvertfall 87,5. Jeg håper jeg får den nye skjorten jeg har bestilt i hende i tide.
I mark er målet 145. 140 skal jeg ihvertfall klare.
Så nå er det bare å stå på.
Det er gøy å være så offensiv i oppkjøringen. Så får vi se hvordan det går.
Om jeg klarer arbeidsoppgavene mine, som de sier, skihopperne…