Lyse øyeblikk

Kulturmaraton

Jeg er heldig som har sånne venner som Thorhild.
Da hun hørte at jeg var på veg til Oslo, brettet hun opp ermene og begynte å planlegge årets kulturmaraton. Ikke før var jeg landet i Norge før vi gikk på med krum hals. Hun hadde funnet ut hvordan hun kunne proppe mest mulig kultur i meg på kortest mulig tid.
Vitalismen som impuls i nordisk kunst.
Vi begynte i Munch-muséet, unnskyld Mu-u-nch muséet. Der var det utstilling om vitalismen som impuls i nordisk kunst 1900-1930. Det så ut til å dreie seg om nakne mannfolk som løp rundt i naturen og badet og koste seg. Vi syntes det så spennende ut. Det syntes Arne også, som kom og var med oss.
Det var faktisk en interessant utstilling, sånne temautstillinger kan være både opplysende og vakre når de er så profesjonelt satt opp. Det var nakne mannfolk über alles. Menneskets (les:mannens) livskraft formelig sprutet ut av lerretene. Naturmenneskene inspirert av Nietzches naturfilosofiske idéer drev sine herdende gymnastiske øvelser ute i snøfonnene, nakne. Helt Nansen-sk.
Jeg hadde liksom trodd at kroppsdyrkelse var et produkt av vår tid, med det er det jo ikke i det hele tatt. Den sunne og sterke kroppen var idealet dengang, dyrkelsen av livskraft. I dag er det kanskje mer dyrkelsen av utseende. Den sunne og spreke kropp kan vi beundre foran tv-skjermen når vi ser profesjonelle utøvere boltre seg.
Etter ustillingen hadde vi tenkt å ta en vanningspause i kaféen, men der var det stengt. At Munch, unnskyld Mu-u-nch muséet stenger kl. 16.00 en fredag er en skandale. Skal folk skulke jobben for å se kunst, eller?

Skulpturer møter kildene.
Vi dro til Nasjonalbiblioteket og så utstillingen Skulpturer møter kildene. Det var skulpturer av Nina Sundbye, motiv: Ibsens kvinner.
Det var interessant å se, og også fint å besøke det erværdige gamle biblioteket. Det er alltid en egen stemning på sånne steder.
Jeg ser at jeg må lese Ibsen på nytt i anledning året. Det er sikkert 20 år siden sist. Minst. Nå blander jeg villender, fruer fra havet, byggmestre, små Eyjolfer og grønnkledde folkefiender i villt sammensurium. Jeg må skjerpe meg.
15. mai skal jeg se Peer Gynt på Islands nasjonalscene, regissert av Baltazar. Det er en “moderne” forestilling og foregår i sin helhet på et sinnsykeasyl. Jeg har bange anelser, “moderne” er et ord jeg har blandet erfaring med i teatersammenheng. Men, men, jeg får stille med åpent sinn.
Jeg har jo sett en del Ibsen i min tid. De som sitter best i minnet er Gisle Straume som Stockmann i fjernsynsteateret (hvis jeg ikke husker helt feil), en alternativ oppsetting av Hedda Gabler på den Nationale Scene i Bergen. Oppsettingen var laget av en engelskmann og het bare Hedda. Og Peer Gynt på Akureyri byteater, halvprofesjonell, men med en norsk scenograf og lysdesigner, Kristin Bredal, som hadde de mest geniale løsninger jeg har sett.

Gymnaslærer Pedersen.
Vi traff Inger Sofie og gikk på kino for å se Gymnaslærer Pedersen. Arne, som allerde hadde sett den, stod over. Jeg gikk på gymnaset i 70-årene og husker de ulike personene i filmen. Hele den perioden i norsk politikk og kulturliv må være enestående, og jeg skjønner ikke hvordan AKP-ml kunne oppstå i landet. Kanskje har det bakgrunn i samme folkesjel som forårsaker religiøse vekkelser. Troen på den absolutte sannhet. Evnen til å ta seg selv så inmari høytidelig.

Vi spiste middag på Grand. Ifølge menyen spiste jeg fiske suppe og brei flabb.
Maten var god den, selv om det var så som så med skrivekunsten. Og det på Ibsens gamle stamsted!

Søndag besøkte vi Bogstad gård.Jeg har ikke vært der før, men har tenkt å dra tilbake dit i sommer. Ekki spurning. Vi dro for å besøke Nico i smien hans. Det var fascinerende å se. Jern er et materiale jeg aldri har hatt noe forhold til, ikke det mest nærliggende liksom. Men jo mer jeg tenker over det, jo mer fascinert blir jeg. Han gav meg en lysestake med varmt fargespill og raffinert form. Det var koselig.

Jeg fikk med meg to utrolige skulpturer. Foran Oslo S stod det en kolossal TIGER! Jeg trodde ikke mine egne øyne. Hvor teit er det lov å være. En TIGER i Oslo sentrum?? Tigerstaden?? Er det det som er saken? En mer malplassert og ille tilpass tiger har jeg aldri sett.
Denne skulpturen ble likevel forbigått på teithetsskalaen av Hansken. Wenche Gulbrandsens skulptur midt på Christiania torg. Noe så PINLIG. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Alvorlig talt. En skulptur kan være stygg, forargende, provoserende, kjedelig og likevel gjøre nytte for seg. Men teit? Nei, det holder ikke.

Det var nydelig vintervær i Oslo denne helgen og folk i alle størrelser var ute på ski. Oppe i Holmenkollen smala og smalt det i skiskyttere på tur. Jeg kunne tenke meg en Holmenkollsøndag en gang.

Comments are closed.