Berlinerpoplene

Jeg har oppdaget en ny forfatter, ny for meg. Hun er tydeligvis veletablert i Norge, men det tar jo alltid litt tid før jeg får øynene opp. Jeg så henne “på Skavland” forleden og ble fristet til å kjøpe Berlinerpoplene. Hun heger Anne B Ragde.
Det var en kjempegod bok, jeg leste den i helgen. Slukte er det vel rettere å si.
Paulo Coelho gå hjem og vogg!
Det var noe nesten Undset-sk over den. Middelalderske bondetradisjoner med blodsbånd, gård og odel over alt annet. Praktisk kvinnelig synspunt med masse mat og vasking uansett krisesituasjon. Rause og anstendige mennesker. Stort drama i realistisk setting. Menneskers kamp, seier og fornedrelse.
Boken er uhyre velkomponert, tre generasjoners liv vist gjennom en ukes handling uten at det virker forsert på noen måte. Vekslende synsvinkel gir oss innsyn i alle hovedpersonene, bortsett fra gamlefar i huset. Han som har vært nedverdighet og ignorert hele sitt liv, blir det også i denne boken.

Jeg var på teater også i helgen. Så Martin McDonagh´s Pillowman. Imponerende skuespillerprestasjoner. Grusommer scener. For grusomme etter min mening. Hvis dette skulle være et spill om kunstens stilling i et totalitært samfunn, kunstnerens ansvar og frihet, skjøt han på fluer med kanon.
Jeg fikk avsmak. Og å blande sammen humor og barnemishandling har jeg ikke sansen for. Uansett hvor kunstnerisk det er gjort.

%d bloggers like this: