Lyse øyeblikk


Berlinerpoplene

Jeg har oppdaget en ny forfatter, ny for meg. Hun er tydeligvis veletablert i Norge, men det tar jo alltid litt tid før jeg får øynene opp. Jeg så henne “på Skavland” forleden og ble fristet til å kjøpe Berlinerpoplene. Hun heger Anne B Ragde.
Det var en kjempegod bok, jeg leste den i helgen. Slukte er det vel rettere å si.
Paulo Coelho gå hjem og vogg!
Det var noe nesten Undset-sk over den. Middelalderske bondetradisjoner med blodsbånd, gård og odel over alt annet. Praktisk kvinnelig synspunt med masse mat og vasking uansett krisesituasjon. Rause og anstendige mennesker. Stort drama i realistisk setting. Menneskers kamp, seier og fornedrelse.
Boken er uhyre velkomponert, tre generasjoners liv vist gjennom en ukes handling uten at det virker forsert på noen måte. Vekslende synsvinkel gir oss innsyn i alle hovedpersonene, bortsett fra gamlefar i huset. Han som har vært nedverdighet og ignorert hele sitt liv, blir det også i denne boken.

Jeg var på teater også i helgen. Så Martin McDonagh´s Pillowman. Imponerende skuespillerprestasjoner. Grusommer scener. For grusomme etter min mening. Hvis dette skulle være et spill om kunstens stilling i et totalitært samfunn, kunstnerens ansvar og frihet, skjøt han på fluer med kanon.
Jeg fikk avsmak. Og å blande sammen humor og barnemishandling har jeg ikke sansen for. Uansett hvor kunstnerisk det er gjort.


Leave a comment

Dömufrí – eða “Nú megum við”

Ég kom til Íslands 1975, akkúrat tímanlega til að upplifa kvennafrídaginn 24. oktober. Það var merkilegur dagur og vakti mikla athygli víða um heim. A potent statement.
Nú, 30 árum síðar, eru konur enn í sömu sporum.
Og nú á að halda annan “kvennafrídag”, allar konur út á götu til að ganga frá Skólavörðustíg og niður á Lækjartorg. Cover-version af einhverju sem var flott fyrir 30 árum.
Nei takk, mér finnst það fyrir neðan mína og annara kvenna virðingu.
Tími kröfuganganna er liðinn, 30 ára saga sýnir að það þýðir ekki að gera kröfur.

Sagan sýnir að frelsi og jafnrétti er ekkert sem hægt er að krefjast, ekkert sem þú vonar/biður/krefst að einhverjir aðrir (karlmenn??) gefi þér.
Frelsi og jafnrétti verða konur að SÆKJA. Sækja, með tilheyrandi fórnum, óþægindum, þjáningu, staðfestu – kannski með valdi.
Við gerum það ekki með því að labba frá Skólavörðustíg niður á Lækjartorg.

Til hvers að SÝNA samstöðu á 30 ára fresti. Er ekki kominn tími til að NOTA samstöðuna?


Verdens mest oppskrytte bok?

Paulo Coelho er en av samtidens mest interessante forfattere. Det står det i avisen.

Da jeg var yngre leste jeg mye, alt jeg kom over, forleste meg nærmest.
Så kom det et metthetspunkt da jeg nesten ikke orket å lese.
Nå er jeg begynt å lese igjen, men nå er jeg blitt eldre og har dårlig tid. Nå leser jeg bare bøker jeg synes er interessante. Jeg gir ikke fem øre for å droppe en bok hvis jeg ikke liker første kapittel. Tidligere leste jeg bøkene alltid ut, kanskje av skjær høflighet mot forfatteren!

Det er det slutt på. Nå leser jeg omhyggelig bare ting jeg mener er noe. Hvis jeg ikke liker boken, tar jeg heller fram en gammel bok som jeg vet at jeg liker og leser den omigjen.

Men jeg prøver jo å følge med.
Jeg har lest DaVinci-koden for all del. En fasinerende idé og masse spennende stoff som kokte helt ut i kålen og ble til en pinlig b-filmaktiv hollywoodavslutning.

Og så hadde jeg jo hørt så mye om denne Coelho. Man kunne ikke regne seg som en oppdatert og sivilisert leser uten å ha lest Alkymisten.
Ferietid og godt med overskudd, nå skal det gjøres. Jeg kjøper Alkymisten og setter meg godt til rette for å finne ut hva det er millioner av mennesker worldwide har falt i staver over.
Det er en kort bok, så det bør ikke gå lange tiden før jeg er blant de innvidde.

Jeg leser og måper og måper og leser. Og før jeg vet ordet av det er historien over. Jeg kan ikke tro det. Jeg titter inni permen, jeg titter under boka, jeg titter i handleposen, jeg titter på gulvet under stolen. Var det ikke noe mer her, da? Var dette alt?


Leave a comment

Sissel

Íslandsbanki inviterte til fest i Háskólabíó. Sissel Kyrkebø var på Island og banken en av hovedsponsorene for hele greien. En hel konsert ble arrangert til ære for dem og deres kunder, bl.a. meg.

Salen var stappfull av forventningsfulle folk som hadde fått drikke og kanapéer i foajéen på forhånd. Stor stemning.

Sissel er jo kjent her på Island, jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje juleplaten? Spør ikke meg, men det virket som om mange av de frammøtte hadde et forhold til henne. For meg og andre nordmenn var det jo forståelig nok en særlig anledning.

På scenen var det full rulle med symfoniorkester, band og kvinnekor, kjempe lysshow. Sissel selv stilte i nyinnkjøpt islandsk designerkjole og skyskraperhæler og snakket norsk til publikum, en litt usikker vingling mellom bergensk og bokmål. Litt usikker og overdrevent kokett virket hun i det hele tatt foran publikum
– så lenge hun snakket.

Men så begynte hun å synge!

For en nådegave den jentungen har.
(Jeg sier jentunge, for det er noe Julie Andrewsk evig-uskyldig over henne)
Stemmen har beholdt mye av sin fjellbekke friskhet og klokkeklare renhet, trass i alder, skilsmisser, barnefødsler og jeg vet ikke hva. Og hun kjenner stemmen sin og dens styrke og begrensninger til fulle og vet hvordan hun skal utnytte den.

Det er når hun tolker salmer og folketoner at den først kommer til sin fulle rett, og der er det ikke mange som slår henne. Salmer er en undervurdert musikkform etter min mening, og jeg blir alltid glad når noen tar dem for seg og viser dem frem. Sissel Kyrkebøs utgave av Eg veit i himmerik ei borg kunne jeg tenke meg å få høre i min egen begravelse. Sigvart Dagslands Det er makt i de foldede hender likeså.
Det var en gjennomført profesjonell og flott konsert som ingen ble skuffet over, trass i store forventninger på forhånd. Da hun avsluttet med den bunnløst melankolske Sofðu unga ástinn minn på meget god islandsk var det ikke et tørt øye i salen.
Det var en opplevelse, Sissel. Takk!